Dette spiller Tek-redaksjonen i desember

Fra mystiske herskapshus til dopaminoverdose– dette spiller vi for tiden.

Redaksjonen

Publisert 7. desember

Mørket senker seg, og det er en så god anledning som alltid til å kose seg med herlige dataspill under pleddet!

Året går mot slutten, og tiden er snart inne for å oppsummere de herlige spillutgivelsene vi har fått. Vi har sjekket stemningen i redaksjonen og tatt en nærmere titt på hva som spilles før årets siste høytid.

Kanskje kan det være noe for deg her?

Favorittundersjangeren min har de siste årene blitt mysteriespill og eventyr hvor spilleren tar rollen som detektiv.

Sånn har det kanskje vært siden jeg plukket ut «L.A Noire» fra butikkhyllen i 2011.

De siste årene har vi fått slagere i undersjangeren på løpende bånd – fra favorittene i «Outer Wilds» og «The Forgotten City» til årets «The Roottrees are Dead». Forklaringen er nokså enkel: spillene og historiene i spillene blir mer engasjerende og oppslukende så fort jeg faktisk må løse mysteriene selv. Og i ekte «Twin Peaks»-stil: jo særere mysterier, desto bedre.

Det gleder meg derfor at «The Séance of Blake Manor» har særhet i bøtter og spann. I spillet skal du utforske det irske herskapshuset hvor en håndfull gjester er samlet for en helt spesiell, likså morbid, anledning.

Men en av gjestene har forsvunnet, og det er din oppgave å finne ut hva som har skjedd med henne – og om det kanskje har noen tilknytning til den nifse seansen som går av stabelen om noen få dager?

Gjestelisten på Blake Manor er fargerik og interessant, og snokingen i nattbordskuffer byr ofte på interessante vendinger – og ofte enda større spørsmål om hva som egentlig foregår i det irske herskapshuset.

Spillet ble slukt på noen få dager, og mitt opphold hos Blake-familien står igjen som en av årets klare spillfavoritter.

– Simen Barstad Buset

Det er et faktum at (nesten) alle spill med «2» i tittelen er skikkelig gode. «Half-Life 2», «Super Mario Galaxy 2», «Assassin’s Creed 2», «Titanfall 2», «Portal 2» osv.

Og «Death Stranding 2: On the Beach» er intet unntak. I likhet med de andre spillene listet, tar spillet konseptet fra forgjengeren og raffinerer det.

Det grunnleggende er her fortsatt. Du leverer pakker fra A til B, denne gangen i en vakker postapokalyptisk Mexico og Australia, og kobler baser til internett. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er en utrolig avhengighetsskapende loop.

Forskjellen er at det mye mer action. Jeg brukte nesten aldri våpen i det første spillet. Men i 2-ern har jeg allerede vært gjennom flere bosskamper og skuddvekslinger, selv i de tidlige timene.

«Death Stranding» var også preget av figurer som bare dumpet masse lore. Oppfølgeren føles heldigvis litt mer personlig. Nå har du en del figurer med deg på eventyret, som gjør det litt mer intimt.

Og selv om du ikke likte det første spillet, tror jeg likevel det kan være verdt å prøve denne.

– Jan Sarzuelo Dydland

Jeg kunne ha brukt denne spalten på å si at jeg har spilt Hades 2 denne måneden også, for det har jeg så definitivt gjort. Men! Jeg har faktisk lastet ned et annet spill også‚ det langt mindre polerte indiespillet Ball x Pit.

Det ble lansert i oktober i år, og er en slags moderne, frenetisk roguelite-versjon av det klassiske breakout-spillet fra mange, mange tiår tilbake. Men der breakout ga deg én ball for å sakte, men sikkert hamre løs på brikker på skjermen, får du her titalls, eller hundretalls, av baller, og en konstant strøm av fiender som går nedover skjermen din.

Ballene kan oppgraderes med en rekke ulike typer evner. For eksempel kan de oppgraderes til å gå gjennom fiendene, skyte lasere, forgifte alle eller rett og slett multipliseres hver gang de treffer noen.

Det hele blir et salig kaos, men samtidig veldig avhengighetsskapende. Utfordringen ligger i både hvordan du styrer karakteren din, som du for øvrig også kan oppgradere og bytte ut, samt hvilke kombinasjoner av oppgraderinger du velger.

Spillet byr også på litt basebygging mellom slagene, men akkurat den delen synes jeg er litt kjedelig.

Likevel, for rundt 150 kroner får du mye moro her! Anbefales!

– Niklas Plikk

Et av favorittspillene mine gjennom tidene er The Elder Scrolls: Oblivion, som jeg nylig fortalte at jeg ble kjent med da Xbox 360 kom og for 20 år siden åpnet for massive og detaljerte rollespillverdner. Jeg brukte utallige timer i spillet, og etter hvert i PC-versjonen som så bedre ut på en kraftig maskin og til og med kunne «moddes».

Etter hvert ble det likevel vanskelig å overse at spillet hadde eldes, og det levde best som et minne.

Det skulle det også få gjøre helt til Skyblivion, den samfunnsskapte «remaken» der en gruppe ildsjeler gjenskapte det i den mer avanserte Skyrim-motoren, ble lansert.

Den lanseringen har latt vente på seg (mye jobb!), og selv om den nå skal være ganske rundt hjørnet fikk jeg og andre Oblivion-fans en hyggelig overraskelse tidligere i år. Da slapp Bethesda plutselig sin egen «Remaster» (egentlig en remake), gjenskapt i Unreal Engine 5-motoren. Den hadde vanvittig detaljert grafikk og støtte for alt av nyere maskinvare. Flere timer forsvant i spillet, som fremstod akkurat som jeg husker originalen.

Nyutgaven hadde imidlertid en del «bugs», og jeg opplevde mye hakking selv på min kraftige PC med RTX 4090-grafikk. Så jeg la det etter hvert fra meg for å vente på en fiks.

Den har beklageligvis ikke kommet. Og kommer nok aldri. Så med mindre Skyblivion dukker opp blir det garantert en tur tilbake til Cyrodiil i juleferien.

Sist jeg logget av var jeg kommet langt i å utvikle meg som en «Stealth Archer» (trolig den 20. i rekka), hadde begynt å stige i rankene i tjuveribanden, og var invitert på fest gjennom det mørke brorskapet. Jeg mener å huske det var en fest jeg gikk alene hjem fra, men var det en artig samling? Må friske opp hukommelsen...

– Anders Brattensborg Smedsrud

Når bestekompisen din har flyttet til København, blir co-op spill desto viktigere kvalitetstid. Og hva er vel ikke mer perfekt enn å dykke ned i den indre avgrunnen i Little Nightmare III, med karakterene Low og Alone, som krever at du spiller fra to ulike konsoller.

Karakterene har ulike egenskaper. Den ene kan skyte med pil og bue, den andre kan slå ting i stykker. Man må samarbeide om å komme seg gjennom sekvenser, lik man gjør i Split Fiction og It Takes Two – selv om disse spillene helt klart gjorde vesentlig mer ut av samarbeidsprosjektene.

De to karakterenes reise for å komme seg ut av det marerittaktige traumet er dypt inspirert av sine forgjengere Little Nightmare I og II, men fortellingen er ikke knyttet til sine forgjengere. Det er med andre ord ikke nødvendig å ha spilt I og II for å begi seg ut på denne siste utgaven.

Den deler imidlertid den mørke estetikken, med avskyelige scener som involverer alt fra slikkepotter laget av blod, kroppsdeler i positurer du ikke ønsker å se dem, og monstre som er såpass ekle at de kun kan ha blitt diktet opp i et faktisk mareritt.

Stemningen er guffen og fæl, men er aldri i nærheten av nå opp til de to forgjengernes spennings,- og skrikenivå. Men når behovet ditt er å henge med kompisen din som er langt unna, gjennom deres felles favorittaktivitet, så kan jeg se forbi at jeg ikke får like mange angstanfall, svettetokter og klager på høy lyd som i de to andre.

Spillet er jo underholdende guffent, tross alt.

– Vilde Horvei

Man kan lage en «roguelike» av nærmest hva som helst i disse dager. Vi har vært innom både poker i fabelaktige Balatro, blackjack i mindre briljante Dungeons and Degenerate Gamblers - og nå også enarmede banditter i «Clover Pit».

Konseptet er i utgangspunktet ganske enkelt - du er fanget i en celle, og eneste måte å komme deg ut på er å spille «slots» for å tilfredsstille maskinen på veggen som ber om stadig flere sjetonger ettersom du spiller. For hver deadline øker kravene, og om du klarer å fullføre dem på færre enn tre runder får du ekstra «billetter» i bonus.

Disse kan du bruke til å kjøpe ulike små dingser som gjør enkelte symboler eller aller helst endrer oddsen for hvilke symboler som dukker opp på hjulene.

Du kan nemlig sørge for at det dukker opp stadig flere sitroner, samtidig som du sørger for at sitronene blir mer og mer verdt for hver gang du treffer på en «gyllen» sitron - eller at en tre på rad får en høyere og høyere multiplikator. Og når det blinker og ringer og smeller på hjulene av stadig høyere utbetalinger, så trigges i alle fall min produksjon av vellyst-hormoner.

Det hele minner veldig om nevnte Balatro, samtidig som piksel-estetikken og den ganske mørke stilen drar tankene i retning Inscryption. At det ligger mer under overflaten er også ganske tydelig, selv om jeg ikke helt har skjønt hvordan jeg kommer dit...enda.

Clover Pit er et spill som er enkelt å forstå, men kan være vanskelig å mestre. Og selv om mye er opp til hell og lykke, er det svært tilfredsstillende å finne kombinasjoner av artefakter som bringer deg opp mot de vanskeligste deadlinene.

Nå må jeg bare finne ut hva som er bak den pokkers døren!

PS: 9 Kings er fortsatt også fryktelig gøy, selv etter 263 timer!

– Stein Jarle Olsen

Hva spiller du for tiden? Del gjerne med oss i kommentarfeltet under!