(Trønderdebatt)

Nærmere bestemt, ved hva de velger å vektlegge og ikke.

Mens store russiske styrker mobiliseres ved den ukrainske grensen som brekkstang for russiske krav overfor både Ukraina og Nato, er den norske regjeringen forståelig nok mest opptatt av å få ned konfliktnivået, drive avspenning og legge til rette for en diplomatisk løsning. Det er rett vei å gå.

Men dét må imidlertid være mulig å gjøre uten å glemme hva årsaken til denne krisa er, og det er verken USA eller vestens verk, men snarere den langvarige russiske aggresjonen mot Ukraina.

Det er derfor påfallende hvordan SVs sedvanlige utenrikspolitiske idealisme og krav om rettferdighet legges til side når Russland står på dagsorden, og erstattes av en helt annen tilnærming: Nemlig knallhard «realpolitik». På den ene siden, og på den andre siden. Det understrekes så tydelig at vi må forstå Russlands rent realpolitiske og kyniske beveggrunner for å opptre som de gjør, blant annet av SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa i Klassekampen 17. januar:

«Sett frå stormakta si side er nabolandet eit potensielt oppmarsjområde for fiendtlege styrkar. Russland har historiske erfaringar med angrep frå vest via Ukraina, seinast under andre verdskrig. Tanken om at det kan skje igjen, har ikkje blitt mindre aktuell etter dei siste tiåras utviding av USA si interessesfære i Europa, stadig lenger austover», skriver Fiskaa.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Påminnelser om at vi saklig sett må forstå hvorfor Russland som aktør opptrer som de gjør, for selv å kunne agere mest mulig klokt, er egentlig ganske selvsagte. Men her går Fiskaa lengre. Det er oppsiktsvekkende at konteksten for SVs analyse er «utvidelsen» av «USA sin interessesfære» (eller: At frie land har sluttet seg til alliansen de selv ønsker, som det strengt tatt også bør omtales som) og ikke de grove overtredelsene Ukraina har vært utsatt for i åtte år. For ingen tvinger Russland til å true sine naboer med invasjon.

Det grunnleggende prinsippet består jo: Uavhengig av hvor klokt det var av Nato å i 2008 åpne for at Ukraina kunne søke medlemskap (en prosess der Norge var blant skeptikerne blant Nato-landene), er det ikke til å komme bort fra at et land og dets befolkning må få bestemme sin egen vei, uten å trues på plass av større naboer.

Fiskaa mener en ikke bør avvise alle de russiske kravene som nå stilles, men heller ta til orde for gjensidig nedrustning i Europa. Nedrustning er vi mange som støtter, og gudene skal vite at det trengs i disse tider. Men her argumenteres det jo nærmest som om den bakenforliggende årsaken til at Russland nå fremmer en rekke krav, er at det rent tilforlatelig falt dem inn, som på slump - og ikke at Russland siden 2014 har okkupert og annektert Krim, destabilisert Donbass-regionen ut i en blodig borgerkrig, og nylig foretatt en massiv og truende styrkeoppbygging like ved den ukrainske grensen. Dét er krisens kjerne nå. Ikke USA, eller vesten.

En bør også spørre seg hvorfor denne måten å betrakte verden på («me treng ei realistisk og nøktern linje i utanrikspolitikken», skriver Fiskaa) gjør seg så mye mer gjeldende akkurat nå, når det er snakk om russisk aggresjon i våre nærområder, enn i andre utenrikspolitiske debatter SV er spesielt opptatt av.

Jeg kan for eksempel ikke erindre en spesielt utviklet trang i SV til å bestrebe seg for å forstå USAs behov for å sikre kontroll over sin egen «interessesfære» i Latin-Amerika.

Eller for å forstå Israels behov for å trygge sin «interessesfære» mot angrep fra for eksempel Hisbollah og Hamas.

Les også: Joda, Nato bærer sin del av ansvaret

Faktisk tør jeg hevde at mange i SV - med rette - ville betraktet slike «nøytrale» og «realpolitiske» påpekninger som en subtil støtte til USAs og Israels politikk. Og i alle fall dersom de ble fremmet akkurat idet USA eller Israel sto med store styrker på grensen til et uavhengig naboland, og truet med krig.

Men det er kanskje noe helt annet, som er lettere å fordømme, når stormaktenes overtredelser foregår langt unna?

Venstresiden legger jo ellers stolthet i å bygge sine analyser på å nettopp avvise stormaktenes kyniske nullsumspill, og heller insistere på at også stater kan samhandle på fredelig og idealistisk vis, med menneskets verdi i sentrum. Her finner vi opphavet til SVs internasjonalisme, Rødts tro på forhandlinger fremfor maktbruk, og begge partiers krav og forventninger til verdens mektige land.

Kravene om respekt for menneskerettighetene i land som Saudi-Arabia, Qatar og Kina bunner i denne humanistiske idealismen og solidariteten. Det samme gjør kravene om slutt på okkupasjonene i Vest-Sahara og Palestina. Dette er bare noen få eksempler av mange der venstresidens fredspartier bygger sin politikk på å forkaste, ikke underbygge, den kjølige geopolitikkens logikk. I disse tilfellene er budskapet at det ikke får hjelpe at det finnes forståelige årsaker til at USA, Israel og Saudi-Arabia har funnet sammen sikkerhetspolitisk, eller at vi selger mye laks til Kina: Menneskerettigheter er menneskerettigheter.

Men denne viljen til å skjære gjennom trengs jo mest av alt når det oppstår konflikter i våre nærområder. En analytisk forståelse av hvorfor Russland opptrer som de gjør må ikke fortrenge ens egen vilje til å skille åpenbar rett fra åpenbart galt. Blir man i overkant forståelsesfull risikerer en nemlig å danse etter maktas pipe. At det finnes logiske, rasjonelt forståelige grunner til at urett skjer, pleier vanligvis ikke være grunn nok for SV til å trekke på skuldrene over uretten. Spesielt ikke når uretten begås av et land som ikke bare er vårt naboland, men som er et autoritært naboland, med omfattende menneskerettighetsbrudd og med sterk knebling av politisk opposisjon.

Derfor står den norske venstresidens hang til å akseptere ideen om stormakters «interessesfærer» i saker som dreier seg om Øst-Europa, direkte i veien for en forståelse av folk og uavhengige stater som selvstendige aktører, som har en fri vilje til å treffe egne valg. Og at vi må støtte opp om den.

Analysen bygger også på en selvmotsigelse: Dersom vi bare er pent nødt til å akseptere herjinger med Ukrainas grenser, stabilitet og suverenitet ut fra en slik kjølig analyse - hvordan kan vi da forvente respekt for at Norge fatter egne valg, på tvers av stormakters interesser? «Høgt volum kombinert med undergraving av eigen suverenitet er ei dårleg oppskrift», skriver Fiskaa. Det har hun helt rett i. Men kanskje på flere måter enn hun selv siktet til da hun skrev det.

Det kan ikke være russiske krav, tvunget fram ved militære trusler, anneksjon og vold som avgjør hvilke relasjoner og allianser Ukraina eller andre uavhengige land skal få tilknytte seg. Russlands aggresjon mot Ukraina bør kunne fordømmes uten en rekke forklaringer og unnskyldninger som vedheng. At det er sårt for et tidligere imperium å ikke ha samme makt over sine vasallstater som tidligere er kanskje forståelig, men aldri noe vi skal vise forståelse for. Å mene dette er verken å «delta aktivt i konfrontasjonspolitikken» for å bruke Fiskaas ord, eller å utvise blind lojalitet til Nato for å blidgjøre de andre i «gjengen».

Det er tvert imot å stå fast ved det en skulle tro var det viktigste for SV: Frie lands og folks rett til å bestemme over seg selv. Det har nemlig Ukraina like stor rett til, som Norge.

Les mer fra Norsk debatt

En kan ikke forklare Russlands aggresjon med Russlands minner om andre verdenskrig, samtidig som Ukrainas frykt for invasjon med bakgrunn i dagens virkelighet blir sekundært, noe som dessverre bare er sånn. Spesielt ikke uten å være svært oppmerksom på - og alltid nevne - at forholdet mellom Ukraina og Russland mildt sagt aldri har vært preget av særlig gjensidig respekt og likeverd. Ikke alle land har et så avklart og forutsigbart forhold til sin russiske nabo som Norge.

SVs analyse av den pågående krisen vipper dermed over i en overraskende kynisme, både på Ukrainas bekostning, og på bekostning av folkesuverenitetsprinsippet.

Snorre Valen var nestleder i SV fra 2015 - 2019. -red.