jernvinna

I forhistorisk tid ble jernet framstilt ved en direkte prosess. Flere ulike teknikker ble brukt, men prinsippet var det samme helt fram til masovnen overtok i nyere tid.

Det var myrmalm som var utgangspunktet for den gamle jernvinna. Myrmalm er jernforbindelser som etter hvert vaskes ut fra berggrunn og løsmasser og avsettes i vann og myr, for så å klumpe seg rundt røtter etc. Råmalmen ble lokalisert, samlet opp og deretter «røstet». Råjern ble utvinnet fra den røstede malmen i egne ovner. Ved kontrollert tilførsel av luft oppnådde man høy nok temperatur til at jernet ble til en seig masse som kunne skilles fra det flytende slagget.

Grovt sett, kan jernvinna her til lands deles i tre faser, hver av dem med en spesifikk teknologi:

1. Fram til 600 evt: Sjaktovner med slaggrop. Ovnene har en grop under bakkenivå for å samle opp slagget. Over bakken er det konstruert en sjakt av leire, der selve prosessen foregikk. Spesielt for Trøndelag var at ovnene kunne tømmes for slagg, og derfor brukes flere ganger. På Østlandet måtte ovnssjakta derimot rives mellom hver brenning.
2. 600-1350 evt: Sjaktovner med slaggavtapping. Ovnen ligger i sin helhet over bakken, og slagget kan tappes ut i bakkenivå, slik at ovnen kan brukes flere ganger.
3. 1500-1800 evt: Evenstadovner med kremmerhusformet sjakt og en grop under for oppsamling av slagg.

Slagg som er eldre enn omkring 600 evt. inneholder mye jern. Prosessen har altså vært relativt ineffektiv. Yngre slagg inneholder mindre jern. Dette tyder på at jernfremstillingen ble effektivisert i løpet av jernalderen.

De fleste spor etter den forhistoriske jernvinna er gjort i høyereliggende strøk, og består av blåster- og kullgroper og slagghauger. Det er imidlertid også påvist tidlig jernvinne i lavlandet. Ikke minst gjelder dette i Trøndelag, der det er avdekket tallrike jernutvinningslokaliteter fra romersk jernalder, og der produksjonen omkring 200 etv. langt overgikk det lokale behovet for jern.

Etter omkring 600 ser det ut til at det har gått tilbake med jernvinna, selv om en del anlegg fra tiden deretter er blitt påvist arkeologisk. Det er først fra og med 900-tallet at produksjonen igjen tar seg opp, med kjente funnområder som Møsstrond i Telemark og Hovden i Setesdal.

Høydepunktet for jernvinna i tidlig- og høymiddelalder faller sammen med borgerkrigsperioden i Norge, og kan ha sammenheng med økt etterspørsel etter gode våpen av jern.

På steder som Hovden i Setesdal synes jernvinna å ha gått sterkt tilbake i løpet av 1300-tallet, for deretter å gå forsvinne helt. Trolig skyldes dette at det etter hvert ble vanlig å framstille jernet i masovner, der blåsebelgene ble drevet med vannkraft.

På 1700-tallet var det flere som ønsket å gjenoppta den gamle bondejernvinna. En av dem var Ole Olsen Evenstad, som i 1790 utga en bok om kunsten å framstille jern direkte fra myrmalm. Særlig på Østlandet førte dette til en viss renessanse for jernvinna.

• jernalderen i Norge
• jernalderen

• Espelund, Arne: Bondejern i Norge : «Jernvinna i tid og rom», Ny utg., 2008
• Hauge, T. Dannevig: Blesterbruk og myrjern, 1946
• Larsen, Jan Henning: Jernvinneundersøkelser, Faglig Program, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 2009