borgerkrigstiden

Borgerkrigene startet da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Hans sønn Magnus ble tatt til konge, men havnet raskt i konflikt med Harald Gille, som hadde oppsøkt Sigurd på 1120-tallet og bevist at han var kongssønn gjennom å gå på glødende jern (jernbyrd). Mot sitt løfte til Sigurd, lot Harald seg utrope til konge i 1130. Dermed oppstod det en situasjon hvor to rivaliserende konger kjempet om makten.

I tiden mellom 1134 og 1136 utkjempet de rivaliserende kongene Magnus og Harald flere slag. I 1136 ble Harald drept, men hans sønner og deres rådgivere førte striden mot Magnus videre. Magnus ble tatt til fange og blindet, og i 1139 falt han i slag. Dette dannet opptakten til samkongedømmet mellom de tre Haraldssønnene Sigurd, Inge og Øystein (sistnevnte fra 1142). I realiteten spilte stormenn en ledende rolle som kongelige rådgivere, og denne perioden blir derfor ofte kalt «lendmannskongedømmet».

I 1150-årene oppstod det åpen konflikt mellom brødrene. Konflikten endte med at Sigurd falt i 1155 og Øystein to år senere. Inge forble kun enekonge i fire år, for i 1161 ble han felt av Håkon Herdebrei og hans flokk, og Håkon ble valgt til konge.

I den andre fasen av borgerkrigene økte konfliktene i omfang og varighet. Erling Skakke, som var gift med Sigurd Jorsalfares datter, samlet i 1161 en bred allianse av stormenn som felte Håkon Herdebrei. Deretter fikk han valgt sin egen sønn, Magnus, til konge. Magnus oppfylte imidlertid ikke kravet om at en konge skulle være sønn av en konge, men Erling tok initiativ til en allianse med erkebiskop Øystein Erlendsson, som var overhode for det nylig opprettede erkebispesetet i Nidaros. Erling fikk erkebiskopens støtte til å krone Magnus til konge mot at kongemakten stilte seg helhjertet bak kirken (eventuelt kirkens krav om økt råderett over egne ressurser og tilsettinger). I 1163/1164 ble Magnus kronet til konge som den første i norsk og nordisk historie.

I Magnus’ navn ble det også utstedt en tronfølgelov og et privilegiebrev til den norske kirken. Disse dokumentene markerer gjennombruddet for en kristen kongsideologi i Norge, som innebar at kongen var Guds representant på jorden som skulle sørge for at rettferdighet rådet i sitt rike. Dette gav kongen enn opphøyd status og mer makt enn tidligere. Magnus og hans far Erling Skakke hadde lenge stor suksess, og forfulgte motstandere av det nye kongedømmet med usedvanlig kompromissløshet.

I 1177 kom Sverre Sigurdsson til Norge fra Færøyene og mobiliserte en flokk mot Magnus og Erling. Denne flokken fikk tilnavnet birkebeinerne. I 1179 maktet de å felle Erling Skakke, men helt fram til Magnus Erlingssons fall i 1184 var de den underlegne part. Etter 1184 befestet Sverre og birkebeinerne sin posisjon, men møtte til stadighet motstand fra nye grupperinger.

I 1196 reiste baglerflokken seg med utgangspunkt i Danmark og med kirken ved sin side. I 1194 gikk erkebiskop Eirik til det skritt å lyse Sverre i bann med støtte fra pave Celestin og senere Innocens 3. Kampen mellom birkebeinere og baglere bølget fram og tilbake med mange slag og trefninger. Sverres død i 1202 var en foreløpig slutt, men etter hans sønn Håkons død i 1204 fortsatte kampene mellom de to flokkene.

Kampen mellom birkebeinere og baglere sluttet i 1208. Da ble partene endelig forlikte ved Kvitingsøy. Landet ble delt i tre, der birkebeinerne styrte to deler – Vestlandet og Trøndelag, mens baglerne styrte en del som omfattet Viken og Østlandet. I den tredje fasen av borgerkrigstiden var birkebeinerne dermed blitt den mest dominerende gruppen.

I 1217 døde både birkebeinerkongen Inge Bårdsson og baglernes jarl Filippus Simonsson. Etter mye rivalisering ble den unge Håkon Håkonsson valgt til konge til fordel for den eldre og mer militært erfarne Skule Bårdsson, som fikk jarletittelen.

Helt fram til 1223 var Håkons stilling kritisk truet. Deretter stabiliserte forholdene seg, men fra 1233 økte spenningene igjen. Konflikten toppet seg da Skule sent i 1239 erklærte seg som konge og sendte ut menn i alle retninger fra Nidaros for å felle Håkons menn. Innledningsvis hadde Skules side betydelig suksess, men 21. april 1240 ble han og størstedelen av hans flokk overrumplet i Oslo. Skule led et stort nederlag og trakk seg tilbake til Nidaros, der han forskanset seg i Elgeseter kloster. 24. mai ble han drept da birkebeinerne truet med å sette fyr på klosteret.

Med Skule Bårdssons død regnes borgerkrigstiden for avsluttet i Norge. Etter dette satt Håkon Håkonsson trygt som konge fram til sin død i 1263.

Norske historikere har vært enige om at borgerkrigene resulterte i at aristokratiet økte sin makt og at bøndene begynte å betale faste skatter til konge og kirke. De har imidlertid vært uenige både om hvorfor borgerkrigene brøt ut, og hvordan man skal tolke resultatene av dem.

En eldre generasjons historikere så striden som utløst av ustabiliteten i den foregående perioden, da det ofte var flere konger som styrte sammen og hadde et anstrengt forhold seg imellom. Andreas Holmsen mente derimot at borgerkrigene var utløst av en ressurskrise i samfunnet. En jevnt voksende befolkning fikk det stadig trangere ettersom ressursene var konstante. Resultatet var økt lagdeling og oppkomsten av en underklasse av eiendomsløse leilendinger. Borgerkrigene var tidsrommet da stormenn styrket sin politiske makt på bekostning av bøndene.

Sverre Bagge var enig med Holmsen i at foranledningen var en ressurskrise, men han mente at den rammet aristokratiet og ikke bøndene, fordi vikingferdene var avsluttet og kongene etter 1030 gav jord til kirken og ikke til aristokratiet. Borgerkrigene løste ressurskrigen, dels ved at antall stormenn ble redusert, dels gjennom at stormennene fikk økt andel av kongemaktens inntekter ved å gå i kongens tjeneste.

Ifølge Hans Jacob Orning oppstod borgerkrigene ikke som følge av dypereliggende strukturelle årsaker, men av et økt press fra Danmark under Valdemar den store, kombinert med at det nyopprettede erkebispesetet innførte en ideologi om at kongen var samfunnets øverste leder med myndighet til å ekskludere motstandere fra samfunnet. Alliansen mellom Erling Skakke og erkebiskop Øystein sementerte dette nye samfunnsidealet, og det bidro til å forsterke konfliktene i samfunnet. Konflikter som tidligere hadde vært begrensede feider som ble avsluttet med forlik, utviklet seg nå i retning av kriger som ble avgjort på slagmarken.

Norske historikere har også diskutert hva som ble resultatet av borgerkrigene. En marxistisk inspirert retning hevdet hevder at resultatet ble en klassestat, der kongen fungerte som et redskap for aristokratiet, som samlet i kongstjeneste kunne inndrive langt større ressurser fra bøndene i form av skatter, tiende til kirken og landskyld til jordeiere enn tidligere (Kåre Lunden). Knut Helle opponerte mot dette synet og hevdet at kongemakten primært tjente bøndenes interesser ved at kongen stod for et lovbasert styre og tok økende ansvar for rettshåndhevelsen i landet. Dermed unngikk bøndene at stormenn presset dem for hardt. Sverre Bagge forsøkte å bygge bro over de to synene ved å framheve at kongemakten bygde både på militær og rettslig makt.

I 2004 tok Hans Jacob Orning et mer prinsipielt oppgjør da han hevdet at statsutviklingen etter borgerkrigene i Norge ikke var så betydelig som Lunden, Helle og Bagge mente, og at motkreftene mot statsutvikling var langt sterkere enn tidligere historikere hadde ment. Orning og Jon Vidar Sigurdsson har vist at voldeligheten under borgerkrigene er overdrevet i kildene, og at tanken om at borgerkrigene representerte et sammenbrudd er preget av normative kilder med et kristent verdenssyn.

Det er ingen allmenn enighet blant norske historikere verken om årsaker eller resultater av borgerkrigene. Nyere forskning har lagt økt vekt på at borgerkrigene ikke er et rent internt fenomen i Norge. Liknende dynastiske stridigheter utspilte seg i de andre nordiske landene – i Danmark fra 1134 til 1157 og igjen i tidsrommet 1261–1340, i Sverige i hundreåret fra ca. 1150 til 1250, og på Island under Sturlungatiden i 1220–1264. Slike perioder med økte indre stridigheter fant også sted en lang rekke andre steder i Europa, som i England i 1130–1154 og i Det tysk-romerske riket i 1250–1274.

I tillegg gikk konfliktene ofte ut over landegrenser. I et mer overordnet perspektiv gir det god mening å se store deler av 1100- og 1200-tallet som en overgangsperiode i Norden, der løst organiserte kongedømmer etter en periode med stridigheter ble avløst av kongedømmer og erkebispeseter som var fastere oppbygd og spilte en større samfunnsmessig rolle enn tidligere. I den forstand kan borgerkrigene sees som en fase i statsutviklingen i middelalderen.

• baglere
• birkebeinere
• Norge i høymiddelalderen

• Norgeshistorie: Borgerkrigene i Norge

• Bagge, Sverre: ”Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen”, HT 1986, s. 145-97
• Helle, Knut: Norge blir en stat, Bergen 1974 (oppr. 1965)
• Holmsen, Andreas: Norges historie fra de eldste tider til 1660, Oslo 1977 (oppr. 1939)
• Lunden, Kåre: Norge under Sverreætten 1177-1319, Oslo 1976
• Orning, Hans Jacob: Uforutsigbarhet og nærvær. Oslo 2004 (utgitt som Unpredictability and Presence, Leiden 2008)
• Orning, Hans Jacob: «Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen – en revurdering”, HT 2014, s. 193-216