boktrykkerkunst

Mellom 1440 og 1450 utviklet han en metode for å støpe bokstaver, tall og tegn i løse, byttbare skrifttyper – en metode som er helt i samsvar med alfabetets grunnleggende idé: språket delt i lyder, nå materialisert i bly, tinn og antimon.

• Les mer om Johann Gutenberg

Det viktigste i Gutenbergs oppfinnelse var selve støpeapparatet. Støpeveggen for bokstavhøyden var nemlig fast, mens de for bokstavbredden kunne justeres etter den varierende bredden på bokstavene. Dermed kunne Gutenberg trykke fra en «dynamisk» trykkform som kunne løses opp i sine enkelte bestanddeler og siden brukes om igjen.

Gutenbergs trykkpressesuksess var avhengig av to grunnleggende faktorer: det latinske alfabetet og papiret. De latinske bokstavene er enkeltvis frittstående, men er separate glyfer og selvstendige elementer. Ligaturer (sammenføyde bokstaver) er derfor i utgangspunktet ikke en del av det latinske alfabetet, i motsetning til eksempelvis arabisk.

Den andre suksessfaktoren, papiret, ble oppfunnet i Kina omkring 100 evt, og den arabiske verden fikk kjennskap til papiret på 700-tallet. Papiret ble kjent i Europa først på 1200-tallet, omkring 200 år før Gutenbergs løse typer.

Den grunnleggende tanken og ideen bak boktrykkerkunsten, var mangfoldiggjøring. Bøker har eksistert helt siden antikken; det var bokhandlere i Roma både under republikken og i keisertiden. Men distribusjon av bøker var langsom og kostbar, siden hver bok måtte skrives for hånd og deretter kopieres, fortsatt for hånd. Ved manuell kopiering var det også stor sannsynlighet for å gjøre feil underveis.

Likevel var det eksempler på at bøker kunne fortsette å bli kopiert gjennom flere århundrer. Den venetianske boktrykkeren Aldus Manutius studerte latin på 1400-tallet ved hjelp av grammatikk som opprinnelig var skrevet på 300-tallet, den såkalte Donatus.

Allerede i oldtidens Babylonia og Egypt ble det brukt stempler for å mangfoldiggjøre tegn. Blokkbøker, det vil si bøker som ble trykt side for side fra utskårne treplater, fantes i Kina på 800-tallet. Det var også i Kina at trykking med løse skriftstempler først kom i bruk.

I 1041 utviklet kineseren Pi Sheng skrifttyper i brent leire. På grunn av tusenvis av ulike kinesiske skrifttegn var det likevel blokktrykk som lenge var den foretrukne trykkemetoden i Kina. I Korea ble det på 1200-tallet utviklet løse skrifttyper støpt i bronse, og det er funnet koreanske bøker fra 1300-tallet trykt med slike typer.

Også i Europa ble stempel- og blokkteknikken benyttet, blant annet til trykking av spillkort, men også til mangfoldiggjøring av tekst. Ulempen med blokkteknikken var likevel at bokstavene ikke kunne gjenbrukes, og teksten ikke korrigeres, når den først var kommet på plate. På 1400-tallet var det mange som strevde med å finne en metode som kunne skape et mer effektivt og fleksibelt trykkemedium for tekst.

Den tyske gullsmeden Johann Gutenberg ble den som fant løsningen, hvor han mellom 1440 og 1450 utviklet en metode for å støpe bokstaver, tall og tegn i løse, byttbare skrifttyper. Med den nye teknologien ble det raskt etablert nye trykkerier i resten av Tyskland fra 1460-årene og fremover. Gutenberg har siden blitt anerkjent som selve oppfinneren boktrykkerkunsten.

Italia fikk sitt første boktrykkeri i Subiaco i 1464, og Venezia ble etter kort tid sentrum for den italienske boktrykkerkunsten med over 200 trykkerier på slutten av 1400-tallet. I Frankrike og Nederland kom de første trykkeriene rundt 1470. Det var også i Frankrike at det første statlige trykkeriet ble opprettet, Manufacture royale d'imprimerie, i 1640. Trykkeriet eksisterer fortsatt som Imprimerie nationale.

I 1482 var det Danmarks tur. Den tyske boktrykkeren Johan Snell etablerte seg i Odense og trykte den første danske boken, Breviarium Ottoniense, en bønnebok for Odense Stift. I 1483 dro Snell til Sverige for å trykke en messebok på oppdrag av erkebiskop Jakob Ulfsson.

Norge var et av de siste europeiske landene til å etablere boktrykkeri i 1643. Dette var grunnet den danske enevoldskongen som holdt igjen trykkrettigheter i frykt for at kunnskap kunne komme «på avveie». Blant de første norske trykksakene var en liten almanakk for året 1644, trykt i 1643.

Bergen fikk sitt første trykkeri i 1721, etablert av den danske boktrykkeren Peter Poulsen Nørvig. I 1739 opprettet Jens Christensen Winding Trondheims første trykkeri, og i 1779 opprettet Andreas Swane et trykkeri i Kristiansand.

De første bøkene trykt på norsk initiativ var bønnesamlingene Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense i 1519, henholdsvis i Paris og i København.

Omkring 1500 kom de første tittelsidene, og med årene ble den til et fast oppsett med viktig bibliografisk informasjon. Minimum var forfatter, tittel, utgiver, utgiversted og -årstall. Dermed oppstod fenomenet fenomenet «utgave», som uttrykk for identiske eksemplarer av en bestemt bok i et visst opplag (én runde med trykk). Dermed ble det mulig å identifisere og sammenholde én utgave med andre.

Dette var et enormt bibliografisk fremskritt som også gjorde det mulig å katalogisere bøker, og dermed å søke etter og gjenfinne bøker. Alfabetisering og indeksering var for øvrig heller ingen etablert selvfølgelighet før boktrykkerkunsten.

På samme måte ble alfabetets visuelle form stabilisert. Den franske gravøren Nicolas Jenson var den første som i 1470 klarte å skape en antikvaskrift med en estetisk kvalitet og funksjonell form som gjorde at den kunne bli en felles norm. Bokstavformen har senere tilpasset seg de ulike stilperiodenes estetikk og spesielle funksjonelle krav, men 500 år etter er grunnformen i behold. Jensons skrift fra 1470 er fortsatt i bruk, nå i digitalisert versjon.

Utover på 1500-tallet ble også formen på skilletegnene standardisert. Typografien, som skulle tilpasses tekstens budskap gjennom stilistiske og formmessige grep, kom først i begynnelsen av 1900-tallet.

Med Gutenbergs teknologi kunne kunnskap og nye ideer lagres og distribueres i form av bøker. Opplag på flere hundre, og opptil flere tusen, identiske eksemplarer gjorde det mulig å nå til mennesker på ulike steder, til ulik tid, med samme tekst. Men dette førte samtidig til at feil og misforståelser kunne spres til mange mennesker, eksempelvis «The wicked Bible» som ble trykt i London 1631. Der ble et av de ti bud feilaktig trykket til å lyde «du skal bryte ekteskapet» (Thou shalt commit adultery). Opplaget ble brent, med kun noen få gjenlevende eksemplarer.

Akademiske tekster ble skrevet og distribuert på latin, de lærdes fellesspråk. Dette ga mulighet til å bedrive en offentlig vitenskapelig debatt, og etter hvert til folkeopplysning og fremgang. Det er vanskelig å tenke seg Luthers reformasjon og 1700-tallets opplysningstid uten Gutenbergs trykkpresse.

Med tid økte folks generelle leseferdigheter, kirken mistet sitt informasjons- monopol på sannheten, og yngre generasjoner kunne tilegne seg kunnskap på egenhånd. Det var likevel ulike forsøk på å stoppe bruken og utviklingen av boktrykkerkunsten, i frykt for at folk eksponeres for «farlig» kunnskap. Dette førte til sensur flere steder i verden, samt bokbrenning. Et kjent tilfelle av sensur var den katolske kirkens Index Librorum Prohibitorum, en liste over «forbudte» bøker som man trengte spesialtillatelse for å lese.