Forsiden på den offisielle versjonen av avtalen inngått på Wienkongressen i 1815.
Av .
Tegning av deltakerne under Wienkongressen. Under tegningen står det (på tysk): «Europas Wiedergeburt durch den großen Herrscherverein zu Wien 1814» (oversatt til norsk: «Europas gjenfødelse gjennom den store herskerforeningen i Wien i 1814»).

Wienkongressen var en europeisk fredskongress som ble sammenkalt av seierherrene etter revolusjonskrigene (1792–1802) og napoleonskrigene (1802–1815). Hovedmotstanderne i krigene hadde vært en koalisjon mellom blant annet Storbritannia, Russland og de tyske statene, som vant krigene, og Frankrike under Napoleon Bonaparte, som tapte. Forhandlingene begynte i Wien i oktober 1814, ble fremskyndet av Napoleons hundre dager fra mars og resulterte i Wientraktaten av 9. juni 1815.

Faktaboks

Også kjent som

Wienerkongressen

De viktigste territorielle endringene skulle innhegne Frankrike og delte Polen på nytt mellom østmaktene (se Kongress-Polen). Det tyske forbundet ble opprettet med en forfatning uten parlamentariske organer eller sterk sentralmakt. Den sveitsiske konføderasjonens permanente nøytralitet ble stadfestet. Slavehandelen ble forbudt. De nye grensene ble garantert av firemaktsalliansen i den andre Parisfreden av november 1815. Der ble de også enige om å møtes ved behov for å drøfte felles interesser og nødvendige tiltak for å opprettholde freden i Europa (europeiske konsert).

De ledende politikere på Wienkongressen var tsar Aleksander 1, den britiske utenriksminister Robert Stewart Castlereagh, den østerrikske utenriksminister Clemens von Metternich og den franske utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand-Périgord.

Resultater

Nye grenser i Sentral-Europa etter Wienkongressen. Kartet er fra 1923.

På konferansen ble det enighet om at Russland skulle få storparten av provinsen Polen med Warszawa (Kongress-Polen), mens Preussen beholdt Vest-Preussen og Posen (Poznań). Russerne beholdt Finland og Bessarabia. Det ble besluttet å opprette et tysk forbund.

Preussen fikk meget betydelige utvidelser i vest, og det tidligere svenske Pommern og Rügen. Etter britisk initiativ ble Nederland og Belgia sluttet sammen til kongeriket Nederland. Østerrike fikk tilbake sine besittelser i Donauområdet og ved Adriaterhavet, og styrket sin innflytelse i Italia. Det fikk herredømme over Venezia og Lombardia, og småstatene i Mellom- og Sør-Italia ble østerrikske vasallstater.

Sardinia fikk tilbake Savoie og Nizza (Nice) og dessuten den gamle republikken Genova. Sveits ble et statsforbund, og maktene garanterte dets nøytralitet. Storbritannia sikret seg Kapplandet, Ceylon og enkelte tidligere nederlandske øyer i Vestindia, samt Malta og De joniske øyer. Med Frankrike ble det sluttet særlige fredstraktater (Parisfreden).

Følger

Stormaktenes offisielle program var å gjenopprette prinsippet om fyrstenes «legitime» rettigheter som var satt ut av spill under revolusjons- og napoleonskrigene.

I virkeligheten ble en stor del av Napoleon Bonapartes nyordning beholdt, særlig i Det tyske forbundet. Fyrstenes legitimitet kom i skyggen for et nettverk av traktater, avtaler og allianser mellom stater. I løpet av 1800-tallet slo prinsippet om nasjonal selvbestemmelse stadig oftere gjennom når Wienordningens territorielle bestemmelser ble revidert.

Wienkongressen føyer seg inn i rekken av de store europeiske fredsslutningene i Westfalen (1648), Utrecht (1713) og Paris (1919). Men i ett henseende var den unik og innledet en revolusjon i statssystemet. I det såkalte kongress-systemet samarbeidet stormaktene om å hindre interessekonflikter i å utløse kriger dem imellom. «Konserten» av Østerrike, Russland, Preussen, Frankrike og Storbritannia slo fast prinsippet om at ingen grense skulle endres uten deres samtykke. Deres representanter møttes under kongresser eller konferanser (om regionale spørsmål) for å forhandle og håndtere oppdukkende kriser. Frem til 1914 ble det avholdt 26 konferanser der alle var representert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Heinz Duchhardt: Der Wiener Kongress. Die Neugestaltung Europas 1814/15 (2013). ISBN 978-3-406-65381-0.
  • Paul Schroeder: The Transformation of European Politics 1763-1848 (1994). ISBN: 0198221193
  • Peter Krüger, Paul Schroeder (red.), with Katja Wüstenbecker: "The Transformation of European Politics 1763-1848": Episode or Model in Modern History? (2002). ISBN: 3-8258-6121-x

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg