Venezuelas forsvar – Store norske leksikon

Det venezuelanske forsvaret (Fuerzas Armada Nacional Bolivariane, FANB) er et av de største i Latin-Amerika, men med begrenset operativ erfaring. Hæren, marinen og flyvåpenet er de tradisjonelle forsvarsgrenene. I tillegg kommer nasjonalgarden og en nasjonal milits, med en reserven og en territoriell styrke. Samlet styrketall for Venezuelas væpnede styrker er om lag 123 000 aktivt personell, med en reserve på cirka 8000. I tillegg kommer 220 000 halvmilitære. Venezuela har videre en omfattende reservistordning, innenfor rammen av en nasjonal milits, som på papiret kan stille mellom tre og fire millioner mennesker.

Militærmakten har i stor utstrekning vært innrettet for indre orden, til beskyttelse for det sittende regimet. Etter at Donald Trump ble innsatt som USAs president i 2025, og utpekte Venezuela som en fiende, har Venezuelas forsvar i tiltagende grad fokusert på denne eksterne trusselen. Venezuela har vist militære muskler overfor nabolandet Guyana, med krav på Esseuibo-regionen.

Forsvarets rammer og innretting

Venezuelas president er øverstkommanderende for landets militære styrker, som styres gjennom et forsvarsdepartement, Ministerio del Poder Popular para la Defensa. Stillingen som forsvarsminister bekles av en offiser, som samtidig leder samordning og utvikling av forsvarsmakten. En strategisk overkommando, El Comando Estratégico Operacional, forestår den løpende operasjonelle ledelse.

Venezuelas forsvar er innrettet for nasjonal sikkerhet, og forsvar av landets territorium, så vel som innsats mot narkotikahandel. I senere år, under presidentene Hugo Chávez og Nicolás Maduro, er forsvarsmakten også blitt et instrument i den politiske maktkampen i Venezuela. Størst rolle i så måte har nasjonalgarden og den nasjonale militsen, som begge hovedsakelig er innrettt mot intern sikkerhet. Chávez, som selv hadde offisersbakgrunn fra Venezuelas flyvåpen, innførte en ny militær doktrine, basert på folkeforsvar mot fiender av republikken, enten de var eksterne eller interne. Samtidig skulle forsvarsmakten settes inn som støtte til økonomiske utviklingsprogrammer. Under Chávez og Maduro har Venezuela også militært orientert seg mot Russland, Kina og Iran.

Venezuelas væpnede styrker har både historisk og i nyere tid vært involvert i maktkamp, inklusive i å slå ned opprør mot makthaverne. De væpnede styrker har flere ganger tatt makten i landet, seneste gjennom militærkupp i 1945, 1948 og 1958. Også på 1990-tallet var elementer fra forvarsmakten involvert i forsøk på militærkupp. Militære ledere har tradisjonelt bekledd mange statlige funksjoner, med en tiltagende militarisering av samfunnet på 2000-tallet.

Forsvarets oppbygging og utrustning

Det colombianske forsvaret er oppbygd med tre tradisjonelle forsvarsgrener (hær, marine og flyvåpen), som igjen består av ulike funksjoner og avdelinger. I tillegg regnes nasjonalgarden og den nasjonale militsen som forsvarsgrener. I tillegg kommer en presidentgarde, samt andre spesialiserte funksjoner, herunder en militær etterretningstjeneste.

Venezuela har verneplikt for menn, med en førstegangstjeneste på 30 måneder. Ikke alle blir kalt inn til tjeneste, samtidig som det rekrutteres frivillige til tjeneste i militsen. Alle borgere i militær tjenestepliktig alder (18–50 år) plikter å registrere seg for militær tjeneste og trening.

Venezuela forsvar har materiell levert fra flere land, med en overvekt i nyere tid av russisk og kinesisk materiell, mot tidligere en dominans av amerikansk utrustning. Det er også en del eldre materiell fra blant annet Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland i bruk. USA innførte en våpenembargo mot Venezuela i 2006. Venezuela har en lite utviklet forsvarsindustri, men produserer blant annet ammunisjon på lisens fra Russland. Til nyere våpen hører iransk kryssermissiler. Det er uklart hvor stor del av det eldre materiellet, i alle forsvarsgrener, som er operasjonelt.

Hæren

Ejército Bolivariano er Venezuelas eldste forsvarsgren, etablert i 1810, og den nest største etter den nasjonale militsen, og har en personellstyrke på omkring 63 000 aktivt tjenestegjørende. Hæren skal sikre landets suverenitet mot eksterne så vel som interne trusler. På 2000-tallet er Hæren bygd opp, og tilført mye russisk materiell.

Hærens hovedmateriell omfatter stridsvogner og stormpanservogner, panserjagere og pansrede personellkjøretøy, artilleri, luftvern og helikoptre, sinklusive russiske kamphelikoptre, så vel som lette transportfly.

Marinen

Armada Bolivariana de Venezuela er landets nest eldste forsvarsgren, etablert i 1811, med omkring 25 500 aktivt tjenestegjørende personell, inkludert rundt 1000 i kystvakten og circa 15 000 marineinfanterister. Marinen patruljerer landets farvann, og har deltatt i flåteøvelser sammen med russiske styrker utenfor landets kyst.

Marinens hovedmateriell omfatter en taktisk undervannsbåt og to fregatter, så vel som patruljefartøy og landgangsfartøy, logistikk- og hjelpefartøy. I tillegg har marinen patruljefly, lette transportfly og helikoptre. Marinestyrkene (marineinfanteriet) har blant annet lette stridsvogner, stormpanservogner, lett artilleri, patruljefartøy og landgangsfartøy.

Flyvåpenet

Aviación Militar Bolivariana ble etablert i 1920, da Hærens og Marinens flystyrker ble slått sammen i en egen forsvarsgren. Flyvåpenet har en personellstyrke på om lag 11 500 aktivt tjenestegjørende.

Flyvåpenets hovedmateriell omfatter jagerfly av typen F-16, kampfly av typen Su-30, tankfly og transportfly, treningsfly og 31 helikoptre. Som følge av USAs forbud mot eksport av våpenmateriell til Venezuela i 2006 er flyvåpenet tilført russisk materiell.

Nasjonalgarden

Guardia Nacional Bolivariana de Venezuela er et gendarmerie som inngår i Venezuelas forsvar. Som sådan kan det utføre politioppgaver så vel som å innta en sivilforsvarsrolle og brukes som en reserve for lett infanteri. Nasjonalgarden ble opprettet i 1937, men med røtter tilbake til et gendarmerie tidlig på 1800-tallet, og har en styrke på 23 000 aktivt personell. I 2025 fastslo en gruppe nedsatt av FN at medlemmer av Nasjonalgarden hadde gjort seg skyldig i alvorlig brudd på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten.

Materiell omfatter pansrede personellkjøretøy, patruljefartøy, lette transportfly, treningsfly og helikoptre.

Militsen

Militia Nacional Bolivariana de Venezuela er en en reservestyrke som inngår som en egen gren i Venezuelas forsvar. Den nasjonale militsen ble opprettet i 2009 som en paramilitær styrke som kan stille mellom tre og fire millioner reservister, inklusive som lett infanteri. Militsen består av to hoveddeler; den nasjonale reserven og det nasjonale territorialstyrken. I reserven inngår borgere som har tjenestegjort i det militære forsvaret. Territorialstyrken består av frivillige som inngår i et lokalforsvar.

Rollen til den nasjonale militsen er særlig sivilt forsvar og sikring av offentlige funksjoner, og å være en reserve for de ordinære militære styrkene. Militsen har en ideologisk forankring i folkeforsvaret bygd ut under presidentene Cháves og Maduro, i tråd med tankegangen om en sivil-militær allianse.

Historie

Venezuelas forsvar stammer fra tiden rund landets selvstendighet, og forut for den, under spansk styre – og etter i kamp mot det spanske kolonistyret, i den venezuelanske frigjøringskrigen. Offiserer fra Venezuala deltok i kamp andre steder, både i den amerikanske uavhengighetskrigen og under den franske revolusjonen. Som følge av kuppet i 1810, året før den formelle selvstendigheten ble utropt, ble den venezuelanske hæren opprettet. Året etter (1811) ble Marinen grunnlagt.

Utviklingen av det venezuelanske forsvaret, og særlig hæren, på 1800-tallet, ble påvirket av britisk og prøyssisk militær tenking, samtidig som frigjøringslederen Simón Bolívar utviklet egne strategier og militær taktikk. Tidlig på 1900-tallet hentet Venezuela, i likhet med nabolandet Colombia, militære rådgivere fra Chile for en modernisering av forsvaret. Rådgivere fra Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland ble også benyttet.

Mot sluten av, og i årene etter, andre verdenskrig fikk amerikanske rådgivere, og amerikansk våpenhjelp, betydelig innflytelse over utviklingen av det venezuelanske forsvaret.

Etter at Hugo Chávez kom til makten i 1999, fikk forsvaret en større samfunnsrolle, i tråd med hans tanker om en sivil-militær allianse (una alianza dívica-militar), og inspirert av frigjøringshelten Simón Bolívar. Forsvarsmakten skulle bli et folkeforsvar, og delta i utviklingen av samfunnet. Dermed ble den militære strukturen sterkt utvidet, og forsvarsmakten fikk en vesentlig mer sentral politisk rolle. Som følge av denne ideologisk styrte utviklingen har også innslaget av kvinner i Venezuelas forsvar økt sterkt, til om lag en tredel (hvorav størstedelen i militsen). Gjennom denne politikken har militæret blitt en mer integrert del av samfunnet, der det tidligere var en langt mer lukket struktur. Samtidig har det blitt et enda mer politisert element, og også brukt mot den politiske opposisjonen, som en del av statens anti-demokratiske praksis.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Forsvar i verden

Dag Leraand