Sozialdemokratische Partei Deutschlands

• Kurt Schumacher 1946–1952
• Erich Ollenhauer 1952–1963
• Willy Brandt 1964–1987
• Hans-Jochen Vogel 1987–1991
• Björn Engholm 1991–1993
• Rudolf Scharping 1993–1995
• Oskar Lafontaine 1995–1999
• Gerhard Schröder 1999–2004
• Franz Müntefering 2004–2005
• Matthias Platzeck 2005–2006
• Kurt Beck 2006–2008
• Frank-Walter Steinmeier 2008–2009
• Sigmar Gabriel 2009–2017
• Martin Schulz 2017–2018
• Andrea Nahles 2018–2019
• Saskia Esken og Norbert Walter-Borjans 2019–2021
• Saskia Esken og Lars Klingbeil 2021-2025
• Bärbel Bas og Lars Klingbeil 2025-

Etter Otto von Bismarcks forbud mot sosialistiske partier (Sozialistengesetz; vedtatt i 1878, opphevet i 1890), utviklet partiet seg relativt raskt i 1890-årene og var før første verdenskrig blitt det største i Tyskland.

Under krigen ble partiet splittet, idet en venstrefløy forlot SPD. I 1919 hadde partiet 38 prosent av stemmene, og det spilte en viktig rolle i Weimarrepublikken (1919–1933).

Mot slutten av 1920-årene tapte SPD terreng, selv om det ved det siste regulære valg i mars 1933 oppnådde 18,3 prosent av stemmene. Partiet ble forbudt av Adolf Hitler 23. juli 1933.

Høsten 1945, etter andre verdenskrig, ble partiet reorganisert av folk som enten kom fra landflyktighet eller fangeleirer. Kommunister arbeidet for å danne et «sosialistisk enhetsparti», men dette ble avvist i de tre vestlige okkupasjonssonene. Etter krigen var landet okkupert av de allierte (se delingen av Tyskland).

I den sovjetiske (østtyske) sonen fant midlertid en slik partidannelse sted i april 1946, mot sosialistenes vilje. SPD valgte i mai 1946 Kurt Schumacher til formann. Han ble ved sin død 1952 etterfulgt av Erich Ollenhauer. I 1949 ble Tyskland delt i Øst-Tyskland (DDR) og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). I den østtyske delen ble partiet en del av Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), men fortsatte som eget parti i Vest-Tyskland.

I de første etterkrigsårene var SPD preget av ideologisk dogmatikk og relativt sterk nasjonalisme, og partiet tapte terreng. Med vedtaket av det såkalte Godesbergprogrammet i 1959 skjedde imidlertid en markant endring. Marxistisk retorikk ble langt på vei erstattet av en bekjennelse til demokratiske verdier bygd på humanisme og kristen etikk, og SPD avgrenset seg dermed skarpt mot kommunismen.

Partiet gikk inn for internasjonalt samarbeid, godtok tysk medlemskap i NATO og det europeiske fellesskap (EF), og i den økonomiske politikken inntok partiet en pragmatisk holdning. SPD øvde stor innflytelse på vesttysk fagbevegelse, selv om den formelt var partipolitisk nøytral.

I årene 1964–1987 var Willy Brandt partiformann, og under hans ledelse ble SPD det største partiet i Forbundsdagen. I perioden 1966-1969 gikk partiet inn i en koalisjon under de konservative unionspartienes (CDU og CSU) ledelse, en såkalt stor koalisjon, som skulle bli en hyppig regjeringskonstellasjon etter tusenårsskiftet. I årene 1969–1982 deltok partiet i koalisjonsregjeringer med Fridemokratene og hadde forbundskansleren fra 1969, først Willy Brandt til 1974 og deretter Helmut Schmidt fram til 1982.

I løpet av 1970-årene opplevde vesttyskerne økonomisk hardere tider, og SPD fikk et vanskeligere forhold både til koalisjonspartneren og de velgerne som tradisjonelt hadde gitt partiet sin stemme. I 1976 tapte partiet posisjonen som Forbundsdagens største parti til de konservative unionspartiene (CDU/CSU), og i 1982 valgte FDP å skifte side i vesttysk politikk og banet veien for Helmut Kohl (CDU) som forbundskansler. SPD klarte ikke å vinne tilbake sin ledende posisjon ved valgene i 1983 og 1987.

Da det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland brøt sammen i 1989/1990, ble det dannet et østtysk SPD. Noen dager før gjenforeningen av de to tyske statene 3. oktober 1990 slo det øst- og vesttyske SPD seg sammen til ett parti.

Gjenforeningen bidro imidlertid til å styrke den sittende regjeringen med Helmut Kohl («enhetskansleren») i spissen, og SPD forble i opposisjon etter forbundsdagsvalgene både i 1990 og 1994. Stigende arbeidsløshet og økende misnøye med regjeringen gav fra 1997 sosialdemokratene vind i seilene. Under ledelse av Oskar Lafontaine, og med Gerhard Schröder som forbundskanslerkandidat, kom partiet igjen til makten ved forbundsdagsvalget 1998 i en koalisjonsregjering med De grønne (Bündnis 90/Die Grünen).

Schröder fikk imidlertid et vanskelig forhold til de fagforeningsnære delene av partiets kjernevelgere. Hans omfattende reformer av arbeidsmarkedet og av velferdsstaten, som gikk under betegnelsen Agenda 2010, var upopulære, selv om det var en alminnelig oppfatning at en endring var nødvendig av hensyn til landets økonomi, næringsliv og internasjonale konkurransedyktighet. Ved valget 2002 klarte SPD og De grønne med et nødskrik å sikre seg et nytt flertall, men flere alvorlige nederlag i delstatsvalgene førte til at Schröder stilte, og tapte, «tillitsspørsmål» (i Norge kabinettspørsmål) til Forbundsdagen og fremskyndet dermed forbundsdagsvalget til 2005.

Schröder, som var leder for SPD i årene 1999 til 2004, gikk av som forbundskansler etter valget i 2005, men SPD fortsatte i regjering sammen med CDU/CSU, nå ledet av Angela Merkel. Dette var den første av tre «store koalisjoner» under Merkels ledelse. Ved forbundsdagsvalget i 2009 stilte (nåværende forbundspresident) Frank-Walter Steinmeier som kanslerkandidat for SPD, som fikk bare 23 prosent av stemmene. Fordi det liberale FDP hadde stor suksess ved dette valget, holdt det til flertall sammen med CDU/CSU, noe som gjorde SPD overflødig som mulig koalisjonspartner.

I 2013, denne gang med Peer Steinbrück som kanslerkandidat, fikk SPD 25,7 prosent av stemmene. Med FDP ute av Forbundsdagen etter valget ble det en ny utgave av koalisjonen med CDU/CSU, stadig styrt av Angela Merkel. Valget i 2017, med den populære tidligere europapolitikeren Martin Schulz som kanslerkandidat, ble en ny nedtur med bare 20,5 prosent av stemmene. SPD gikk, til dels svært motvillig, inn som koalisjonspartner i en ny regjering Merkel, hennes siste.

For SPD ble valget i 2021 en lenge etterlengtet opptur, da partiet ble sterkeste politiske kraft med 25,7 prosent av stemmene. Armin Laschet, kanslerkandidat for CDU/CSU, gjorde en lite overbevisende valgkamp, og SPDs og kanslerkandidat Olaf Scholz' suksess skyldtes like mye de konservatives svakhet som SPDs styrke. Med Olaf Scholz som forbundskansler ble det dannet en koalisjon med De grønne og FDP, en såkalt trafikklyskoalisjon (etter partifargene rød, grønn og gul), den første i sitt slag på forbundsnivå.

I november 2024 ba Scholz finansminister Christian Lindner (FDP) om å forlate regjeringen, etter at det lenge hadde vært uenigheter om finanspolitikken. Øvrige FDP-ministre gikk også av, og Scholz stilte tillitsspørsmål (kabinettspørsmål) til Forbundsdagen. Scholz fikk ikke tillit, og det ble skrevet ut nyvalg, slik at valget fant sted 23. februar 2025 i stedet for i september samme år. Med bare 16,3 prosent av stemmene gjorde SPD sitt historisk dårligste valg og ble bare tredje største parti, også slått av det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). SPD gikk inn i en ny «stor» koalisjon ledet av CDU/CSU, også denne gang motvillig, men samtidig som en nødvendighet for å unngå at AfD kommer i regjering. Koalisjonsregjeringen ledes av Friedrich Merz (CDU).

I likhet med sosialdemokratiske partier i og utenfor Europa har SPD i de siste tiårene kjempet hardt for igjen å få en stabilt høy oppslutning, slik at partiet igjen kan stille forbundskansleren. Det lyktes i 2021, men valget i 2025 ble altså en ny skuffelse, der partiet kunne hente bare om lag hver sjette avlagte stemme.

Etter å ha vært juniorpartner i hele tre av Angela Merkels fire regjeringer, mener mange sosialdemokrater at partiet har fått for lite av æren for godt politisk håndverk og for å ha gjennomført flere saker som angår folk flest, særlig innen arbeids- og velferdspolitikken.

Mange tiltak kan ses som et forsøk på å bøte på sosialt uheldige følger av Agenda 2010 – den storstilte arbeids- og sosialreformen som Gerhard Schröder initierte, og som Angela Merkel i grove trekk iverksatte. For eksempel kjempet partiet fram både minstelønn og borgerlønn, det ble satt ambisiøse mål for bygging av nye boliger, og SPD har gått sterkt inn for en regulering av husleieprisene. Sammen med De grønne har SPD også ført en ambisiøs politikk for overgang til fornybare energiformer og andre tiltak innen det grønne skiftet.

• sosialdemokratiske partier
• Tysklands politiske system
• Tysklands historie
• Tysklands samtidshistorie