Maltas historie

Malta har hatt bosetning siden cirka 5000 fvt. og er rikt på megalittiske monumenter fra yngre steinalder.

Omkring 3000 fvt. var øygruppen sentrum for megalittkulturen i Middelhavet; på Gozo finnes noen av de eldste steintemplene som kjennes. Fønikerne underla seg øyene cirka 1000 fvt., og de ble senere underlagt Kartago.

I 218 fvt. ble Malta en romersk koloni. Paulus led skipbrudd der i cirka år 60 og ifølge tradisjonen ble folket der kristnet under hans opphold. Malta ble erobret av vandalene i 454, østgoterne i 494, bysantinerne i 534 og araberne i 869. Normannerne innlemmet øyene i Sør-Italia og Sicilia i 1090 som en del av kongedømmet de hadde grunnlagt, kalt De to Sicilier.

Den tysk-romerske keiseren Karl 5. ga i 1530 Malta til Johannitterordenen (fra nå av Malteserordenen), som reiste mange kirker, klostre, palasser og festninger. Stormesteren Jean Parisot de la Valette avviste i 1565 en langvarig tyrkisk beleiring, og grunnla hovedstaden Valletta.

Napoleon erobret Malta i 1798. Malteserne gjorde opprør, og med britisk hjelp jaget de bort Napoleons hær i 1800. Malta ble britisk kronkoloni i 1814 og en av imperiets viktigste flåtebaser. Denne ble maltesernes viktigste inntektskilde.

Malta hadde begrenset indre selvstyre i perioden 1921–1936. I skjæringspunktet for forbindelseslinjene Gibraltar–Egypt og Italia–Libya, fikk Malta under andre verdenskrig større strategisk betydning enn noen gang og ble utsatt for et utall av flyangrep.

Forfatningen av 1947 innførte selvstyre. En folkeavstemning i 1956 resulterte i stort flertall for integrasjon med Storbritannia, men forhandlingene brøt senere sammen på spørsmålet om økonomiske garantier, og guvernøren overtok styret.

En ny forfatning av 1961 ga Malta et omfattende selvstyre. Ved valget i 1962 seiret nasjonalistpartiet, og lederen, Giorgio Borg Olivier, ble statsminister. Full uavhengighet ble oppnådd i 1964. Storbritannia skulle yte økonomisk støtte og britiske tropper bli på Malta i ti år.

Politikken har siden uavhengigheten i 1964 vært preget av to nokså jevnstore partier, arbeiderpartiet MLP og det kristeligdemokratiske nasjonalistpartiet PN. I 1971 dannet Dominic Mintoff en arbeiderpartiregjering, og utviklet etter hvert en politikk basert på samarbeid med Sovjetunionen og dens allierte i Østblokken. Mintoff inngikk i 1972 en avtale med britene om leie av militærbaser til 1979; dette innebar en tredobling av inntektene fra basene.

I 1974 ble republikken innført, men Malta fortsatte som medlem av Det britiske samvelde.

Utenrikspolitisk fikk Maltas tidligere gode forhold til Libya et avbrekk i 1980, i spørsmålet om rettigheter til oljeboring i Middelhavet. Likevel inngikk de to landene i 1984 og 1985 avtaler om samarbeid og felles arbeidsmarked. Maltas nøytrale og alliansefrie stilling ble grunnlovfestet i 1987.

Nasjonalistpartiet kom til makten ved valget i 1987, og gikk også seirende ut av valget i 1992. Mens nasjonalistpartiet hadde makten fram til 1997 orienterte Malta seg utenrikspolitisk mer i retning av USA og de vestlige land, mens økonomien ble liberalisert. Fra 1987 ble den økonomiske politikken lagt om i markedsorientert retning. Regjeringen la til rette for turisme og finansvirksomhet og etablerte en frihavn og et «offshore» forretningssenter. Velferdstiltakene er godt utbygd og ytes både av staten og den katolske kirke.

Landet inngikk i 1995 en Partnerskap for fred-avtale med NATO. Allerede i 1990 søkte Malta om medlemskap i EU, og var det minste av de ti nye landene som ble medlem av EU i 2004. Malta var det første av de nye medlemslandene som avholdt folkeavstemning før EU-medlemskapet. Ja-flertallet på vel 56 prosent var det laveste blant de nye medlemslandene, men til gjengjeld var valgdeltakelsen på øya over 90 prosent. Alfred Sant og arbeiderpartiet MLP var skeptiske til EU-medlemskap, men nasjonalistpartiet PN var tilhengere. Statsminister og ja-leder Eddie Fenech Adami og PN vant en solid seier ved valget i 2003.

I 2013 ble Joseph Muscat fra MLP valgt til statsminister, og Marie Louise Preca, også representert ved MLP, overtok som landets 9. president i april 2014.

I 2014 ble Marie-Louise Coleiro Preca (født 1958) Maltas president. Hun ble i 2019 etterfulgt av George Vella (født 1942).

Joseph Muscat (født 1974) fra arbeiderpartiet ble statsminister etter parlamentsvalget i 2013. Da han i 2020 trakk seg som leder av arbeiderpartiet og som statsminister, overtok Robert Abela (født 1977) både som leder av arbeiderpartiet og som statsminister. Robert Abela fortsatte som leder av arbeiderpartiet og som statsminister etter parlamentsvalget i 2022. Han er sønn av George Abela (født 1948), som var landets president i perioden 2009–2014.

• Malta
• Maltas befolkning
• Maltas politiske system
• Økonomi og næringsliv på Malta