Elling Carlsen

Carlsen fulgte sin far i lostjenesten fra han var 10 år gammel. Som 17-åring tok han hyre på en hammerfestskute og seilte på Europa i tre år. I 1843 var han på Ishavet for første gang, og tre år senere tok han styrmannseksamen. Så seilte han i mange år som ansatt skipper, delvis på ishavsfangst og delvis i utenriksfart på Vest-Europa. Det skal ha vært Carlsen som brakte nyheten om Krimkrigen til Tromsø, da han 17. mars 1854 ankom hjembyen med avisen The Times av 6. mars, hvor krigserklæringen var trykt. Handelsfarten fra Nord-Norge til Kvitsjøen fortsatte til tross for blokaden, og den første krigssommeren forliste Carlsen i uvær på hjemtur derfra. Skuta gikk tapt, men mannskapet ble berget. Senere ble det flere turer etter mel og havregryn fra Arkhangelsk-området.

Fra 1855 seilte Carlsen i ca. 8 år på fangst ved Jan Mayen og Svalbard for et interesseselskap. Svalbard var på denne tiden dårlig kartlagt, og på jakt etter nye fangstfelt kunne en slumpe til å oppdage ukjent land. I 1859 var Carlsen øst for Svalbard sammen med en annen kjent ishavsskipper, Sivert Tobiesen, da han oppdaget det som senere fikk navnet Kong Karls Land. Han omtales ofte som den som først oppdaget disse øyene. Antakelig var han den tredje, etter engelske hvalfangere (1617) og tønsbergskipperen Erik Eriksen (1853). I 1863, et gunstig isår, gjennomførte Carlsen det som skal ha vært den første omseiling av Svalbard inkludert Nordaustlandet. Imidlertid er det sannsynlig at han også her fulgte etter andre, i dette tilfelle hvalfangstskipperen Cornelis Giles (1707).

Etter et forlis i 1864 kjøpte Carlsen en del av sluppen Solid. Hammerfestkjøpmann Finckenhagen kjøpte resten og overtalte i 1868 Carlsen til å prøve nye hvalrossfelt ved Novaja Semlja. Fangsten ble vellykket, og Carlsen kom seg også inn i Karahavet og banet dermed veien for norsk satsing der. Under gode forhold året etter kom han over Karahavet til Ostrov Belyj ved Jamalhalvøya. I 1871 fulgte han Willem Barentsz’ rute fra 1596 og fant således restene av Barentsz’ siste leir på nordøstspissen av Novaja Semlja. Dette var en sensasjon, og ca. 80 gjenstander som Carlsen samlet inn, ble solgt til briten Charles Gardiner, som senere solgte dem til Nederland.

Under sine tokt samlet Carlsen og andre skippere observasjoner av naturforhold i disse relativt ukjente områder og leverte på den måten store bidrag til den økende kunnskapen om hav og land i det nordøstlige Ishavet.

I 1872 meldte Carlsen seg litt nølende som islos på den østerriksk-ungarske ekspedisjonen under Julius Payer og Karl Weyprecht. De gode isforholdene året før hadde gitt håp om et fremstøt mot Nordpolen. Forholdene i 1872 var imidlertid ikke like gunstige, og skipet Tegetthoff ble tidlig fanget i isen. Etter ett års drift i isen oppdaget de øygruppen som de gav navnet Frans Josef Land. Etter enda en overvintring forlot de skipet og begav seg sørover med sleder og lettbåter. De ble tatt opp ved Novaja Semlja, og 8. september 1874 var Carlsen tilbake i Tromsø.

I 1876 seilte Carlsen tilbake til Barentsz’ vinterleir med Charles Gardiner på Glow-worm. Tre år senere ble han fyrvokter på Skrova i Lofoten og skulle da ha avsluttet sin ishavskarriere. I juni 1881 meldte imidlertid Ny illustrert Tidende i Kristiania (Oslo) at Carlsen skulle være med som kjentmann på den første organiserte turisttur til Svalbard, med Pallas i juli–august.

Elling Carlsen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1872 og fikk den østerrikske Franz-Joseph-ordenen for sitt virke i Arktis. Han gikk av som fyrvokter i 1894 og døde i Tromsø seks år senere.

• Optegnelser for den østerrigsk-ungarske Polarexpedition (1872–1874), Tromsø 1875

• oppdagelsesreiser
• ekspedisjoner i Arktis