William av Ockham
| William av Ockham | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Guilelmus Occhamus, William of Ockham ca. 1287[1]  Ockham | ||
| Død | ca. 9. apr. 1349[2][3] München | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, logiker, fysiker, skribent, lekbror | ||
| Utdannet ved | Merton College University of Oxford | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Æra | Middelalderens filosofi | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Hovedinteresser | Metafysikk, epistemologi, teologi, logikk, ontologi | ||
| Påvirket av | Aristoteles, Thomas Aquinas, John Duns Scotus, Peter Abelard | ||
| Påvirket hvem | John Wyclif, Willard van Orman Quine | ||
William av Ockham (også stavet Occam, IPA: [ˈɒkəm]) (ca. 1285–1347) var en engelsk fransiskaner, skolastisk filosof og teolog. Han har hatt avgjørende innflytelse i vitenskapsfilosofien. Ockham regnes som en av de største logikerne gjennom alle tider. Navnet hans knyttes i dag gjerne til Ockhams barberkniv, prinsippet om å velge den enkleste løsningen og utelate overflødige antagelser.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]William av Ockham ble trolig født i landsbyen Ockham i Surrey rundt år 1285.[4] Det har også vært hevdet at han ble født i landsbyen med samme navn i Yorkshire.[4] Han studerte trolig teologi ved Universitetet i Oxford i årene 1309–1321, men tok aldri magistergraden. På grunn av dette fikk han tilnavnet venerabilis inceptor, «ærverdig begynner». En inceptor var en student som formelt ble forfremmet til lærerstanden av universitetsledelsen.[5] Han ble også kjent som doctor invincibilis, «uovervinnelig lærer».
Teologi
[rediger | rediger kilde]William av Ockhams verker fra denne perioden ble kontroversielle. Han var blant de som kommenterte standardverket Sententiæ av Petrus Lombardus, og i 1324 ble Ockhams verker fordømt som kjetterske av en bispesynode. Med dette ble han beordret til den pavelige undersøkelseskommisjonen i Avignon for å forsvare seg. En utbredt oppfatning har vært at Ockham ble holdt i husarrest hos fransiskanere i to år, før han ble endelig dømt for kjetteri i 1326. En annen forklaring er at Ockham ble oppnevnt som professor i filosofi i Avignon, og at de disiplinære problemene ikke oppstod før i 1327.[6] Den teologiske striden dreide seg særlig om synet på apostolisk fattigdom, hvilket bragte ham i konflikt med pave Johannes XXII.[7] I motsetning til foregående paver, angrep Johannes XXII denne doktrinen, noe Ockham mente var vranglære.
Ockham mente at Gud ikke er bundet av naturlover, så ingenting skjer fordi det må; i så fall ville tilfeldigheter og ondskapens eksistens være uforklarlige. Ifølge Ockham måtte ikke Gud skape denne verden; han kunne like gjerne skapt en helt annen verden eller slett ingen. Flere verdener med diverse skapere er tenkelige. Det finnes ifølge Ockham ingen allmenngyldig moral eller etikk. De ti bud er av begrenset gyldighet, for de forbyr drap og tyveri; men like fullt ville Abraham ofre sin egen sønn, og israelittene stjal egypternes gull og sølv.[8] Dette lot Gud passere, i likhet med patriarkenes flerkoneri. Treenighet, inkarnasjon og sjelens udødelighet lar seg ikke logisk påvise. All erkjennelse utover erfaringene i inneværende øyeblikk må i Ockhams øyne regnes som en trossak. Gud lar seg ikke erkjenne, for noen «første årsak» lar seg ikke påvise - det kan like gjerne finnes en uendelig rekke årsaker. Gud er hinsides godt og ondt, og hadde det passet ham å opptre i skikkelse av et esel, ville han gjort det.[9]
I frykt for fengsling og muligens henrettelse flyktet William av Ockham, Michele av Cesena, Marsilius av Padova og andre sympatisører fra Avignon den 26. mai 1328, og søkte beskyttelse hos keiser Ludvig IV av Det tysk-romerske rike i München.[10] Keiseren var selv ekskommunisert av paven, og hadde innsatt en fransiskansk motpave, Nikolas V. Den 6. juni 1328 ble Ockham ekskommunisert for å ha forlatt Avignon uten tillatelse.
Ockham ble værende i München frem til sin død, og skrev en rekke avhandlinger som støttet Ludvig i hans kritikk av pavestolen i Avignon. Etter at Michele av Cesena døde i 1342, ble Ockham leder for den lille gruppen av fransiskanske dissidenter som levde i eksil hos keiseren. Ockham døde den 10. april 1347, like før svartedauden brøt ut.[11] Han ble offisielt rehabilitert av pave Innocens VI i 1359.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stanford Encyclopedia of Philosophy-id Ockham[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118633015, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Complete Dictionary of Scientific Biography[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Wood, Rega (1997). Ockham on the Virtues. Purdue University Press. s. 3–7. ISBN 978-1-55753-097-4.
- ^ Brundage, James (2008). «Canon Law in the Law schools». I Hartmann, Wilfried og Pennington, Kenneth. The History of Medieval Canon Law in the Classical Period. Catholic University of America Press. s. 115.
- ^ Knysh, George (1986). «Biographical Rectifications Concerning Ockham's Avignon Period». Franciscan Studies: 61–91.
- ^ McGrade, Arthur (1974). The Political Thought of William of Ockham: Personal and Institutional Principles. Cambridge University Press. ISBN 0-521-20284-1.
- ^ «Det var det byttet de tok av egypterne.» På engelsk: «Thus they plundered the Egyptians.» 2. Mos 12,36
- ^ Egon Friedell: Vår tids kulturhistorie bind 1, Aschehoug, Oslo 1959 (s. 94-95)
- ^ Olson, Roger E. (1999). The Story of Christian Theology. Twenty Centuries of Tradition & Reform. Intervarsity Press. s. 350. ISBN 0-8308-1505-8.
- ^ Gál, Gedeon (1982). «William of Ockham Died Impenitent in April 1347». Franciscan Studies: 90–95.