Slaget ved Gemauerthof

Slaget ved Gemauerthof (Johans Kristofs Broce; 1705).

Slaget ved Gemauerthof
Konflikt: Store nordiske krig
Den svenske kommandanten Adam Ludwig Lewenhaupt
Dato 26. juli 1705 Sted Gemauerthof, 80 km sørvest for Riga 56°25'40"N 23°31'35"Ø Resultat Avgjørende svensk seier
Stridende parter
Sverige	Tsar-Russland
Kommandanter og ledere
Adam Ludwig Lewenhaupt	Boris Sjeremetev
Styrker
5 500	10 000
Tap
800 døde, 1 000 sårede	ukjent

Slag under den store nordiske krig

Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten  · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Slaget ved Gemauerthof fant sted 15. juli^jul./ 16. juli^sve./ 26. juli 1705^greg. i hertugdømmet Kurland og Semgallen under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. Gemauerthof tilsvarer på latvisk Mūrmuiža.

Bakgrunn

Krigen var så langt gått dårlig for Sverige på Østersjøfronten i løpet av 1704 og første halvdel av 1705, der russiske hærer erobret festninger og byer. Den svenske hovedhæren i Østersjøen ble kommandert av generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt, og talte rundt 7.000 mann i begynnelsen av juli 1705. Den russiske hovedhæren, hvis nøyaktige størrelse er ukjent, ble kommandert av feltmarskalk Boris Sjeremetjev.

Tidlig i juli hadde Lewenhaupt samlet troppene sine i Zagarin. Den 12. juli marsjerte den svenske hæren fra Zagarin til Gemauerthof; den 13. juli kom det beskjed om at den russiske hær hadde erobret Mitau. Svensk kavaleri ankom Mitau den 14. juli og fant at russerne hadde trukket seg tilbake, men at en massaker var funnet sted og fanger blitt tatt. Etter det Lewenhaupt visste, var Sjeremetjev 40 km unna ved Mesoten, med rundt 20.000 mann. Den russiske hærens sanne styrke er imidlertid omstridt.

Lewenhaupt, som personlig anslo størrelsen på den russiske hæren til rundt 10.000–12.000 mann, et ganske nøyaktig tall, bestemte seg for å holde et krigsråd, hvor det ble bestemt at den svenske hæren skulle bli værende på Gemauerthof i påvente av klarere informasjon om hendelsene. Sjeremetjev vurderte situasjonen som fordelaktig og bestemte seg for å møte Lewenhaupt i kamp, delvis i betraktning at ingenting ytterligere kunne oppnås i løpet av den nåværende krigssesongen uten å konfrontere den svenske hæren. Den russiske hæren brøt ut tidlig den 16. juli.

Slaget

Rundt klokken ti om morgenen ble de svenske forpostene advart om at russiske fortropper var blitt observert. Den russiske hæren ankom fra nord langs Mitau-veien, i stedet for, som Lewenhaupt hadde forventet, fra øst via Bauskeveien. En liten svensk rekognoseringsstyrke ble sendt nordover mens slagordenen for den svenske hæren ble utstedt.

Klokken to var så langt ingenting avgjørende skjedd, men flere rapporter fra nord om russisk aktivitet fikk Lewenhaupt til å sette hæren sin i henhold til slagordenen. Rundt samme tid var den tidligere sendte rekognoseringsstyrken kommet i konflikt med russiske fortropp, så Lewenhaupt trakk tilbake sine fortropper.

Den svenske hæren var plassert i en fordelaktig posisjon med et myrlandskap som beskyttet høyre flanke, og Schwedt-vassdraget som beskyttet venstre flanke, noe som forhindret den russiske hær fra å utnytte sin numeriske overlegenhet og danne en linje som var lengre enn den svenske. Den russiske hær reorganiserte seg etter omstendighetene, som trakk ut en stund, og klokken fem hadde fortsatt intet avgjørende skjedd. En kontingent svensk kavaleri ble deretter sendt for å undersøke om russerne hadde til hensikt å kjempe eller ikke. Imidlertid avanserte disse rytterne lenger enn planlagt, og endte opp i kamp med den russiske hæren. Denne sammenstøtet var imidlertid et tegn på at Sjeremetjev hadde til hensikt å kjempe, og det var derfor Lewenhaupt ga ordre om å rykke frem, med mål om å angripe den russiske hær før den var i full slagorden. Kvart på fem åpnet det svenske artilleriet ild for å svare på den russiske ilden, og slaglinjen avanserte.

Den svenske høyrefløyen oppnådde stor fremgang og drev den russiske venstrefløyen tilbake over vassdraget den hadde stått foran, men den svenske venstrefløyen møtte stor motgang og ble angrepet i flanken av russisk kavaleri. Kampene på den svenske venstreflanken ble snart uordnede og blodige, og kampens kaotiske natur gjorde at ingen av kommandørene hadde noen reell kontroll over hendelsesforløpet. Til slutt flyktet det svenske kavaleriet på venstre flanke og ble forfulgt av russisk kavaleri, som også benyttet anledningen til å plyndre det svenske trossen.

Til slutt ble den svenske venstreflanken fullstendig adskilt fra høyrefløyen, hvorpå Lewenhaupt grep inn på venstre fløy og forsøkte å bringe den sammen med høyrefløyen. Den svenske høyrefløyen fikk ordre om ikke å forfølge den russiske hæren over elven. Forsøket på å forene flankene lyktes, men da det svenske kavaleriet, som hadde krysset elven mens de forfulgte russiske tropper, ble omringet av russisk kavaleri, angrep venstrefløyen over elven på eget initiativ. Lewenhaupt beordret deretter at det skulle dannes en linje mot elven, og høyreflanken krysset også vassdraget. Etter et samlet svensk angrep over elven begynte den russiske hæren å gi etter, og slaget var snart over.

Etter slaget

Lewenhaupt bestemte seg for ikke å forfølge den russiske hæren på grunn av risikoen for et russisk motangrep. Den svenske hæren var tom for ammunisjon, mørket falt på, og soldatene hadde ikke spist på lenge. Etter slaget massakrerte den russiske hæren fangene som var tatt tidligere ved Mitau.

Feltmarskalk Sjeremetev var blitt skutt i magen, og general Baur ble såret i låret. Over 6000 russere var blitt drept eller såret.

Da den beseirede hæren nådde Vilna, samlet tsaren sine nydannede 60.000 mann. Tsaren, Peter I, var langt fra å irettesette feltmarskalk for dette nederlaget. Han innså at det var mulig å tape et slag mot svenskene til tross for at han var tre ganger så stor som ham. Og siden han alltid kunne samle en ny hær, delvis fra tvangsrekrutterte bønder og livonske fordrevne, visste han at felttoget mot svenskene var mulig å vinne.

Peter den store avfeide dette nederlaget som en mindre ulykke uten stor betydning; selv i dagbøkene sine nevnte han bare slaget i forbifarten. Han skjulte de sanne tapene for sine egne tropper og marsjerte sin nydannede hær mot Livland for endelig å beseire svenskene.

Svenske tap ble rapportert til 900 døde og over 1000 sårede. I tillegg ble flere høytstående offiserer drept eller alvorlig såret i slaget. Derfor klarte ikke svenskene å forfølge den russiske hæren.

Litteratur

• Anders Fryxell: Lebensgeschichte Karl's des Zwölften, Königs von Schweden. Band 1, Friedrich Vieweg und Sohn, Braunschweig 1861.
• Andreas Fryxell, Anton von Etzel: Geschichte Karl des Zwölften. G. Senf’s Buchhandlung, Leipzig 1865.
• A. von Richter: Geschichte der dem russischen Kaiserthum einverleibten deutschen Ostseeprovinzen bis zu ihrer Vereinigung mit demselben Band 2, Verlag von Nicolai Kymmel’s Buchhandlung, Riga 1858