Ska
Ska (jamaikansk patois/patwa: skia) er en musikksjanger som oppsto på Jamaica slutten av 1950-tallet og var forløperen til rocksteady og reggae.[1][2] Den kombinerte elementer av karibisk mento og calypso med amerikansk jazz og rhythm and blues. Ska kjennetegnes av en vandrende basslinje, med utpreget rytmikk, ofte med framtredende ukonvensjonelle slag/beat. Ska har også et livlige og optimistiske tempo, preget av ukonvensjonelle gitarrytmer, framtredende hornseksjoner og smittende melodier.[2] Ska er både dansemusikk og sosial protest. Tekstene ironiserer ofte rundt klasseskiller, rasediskriminering og kjønnsstereotypier.
Den ble utviklet på Jamaica på 1960-tallet da Stranger Cole, Prince Buster, Clement «Coxsone» Dodd og Duke Reid dannet lydsystemer for å spille amerikansk rhythm and blues og deretter begynte å spille inn sine egne sanger.[3] Tidlig på 1960-tallet var ska den dominerende musikksjangeren på Jamaica og ble også populært blant britiske mods og mange skinheads.[4][5]
Musikkhistorikere deler vanligvis utviklingshistorien til ska inn i tre perioder: den opprinnelige jamaicanske scenen på 1960-tallet; den to-tone ska-fornyelsen på slutten av 1970-tallet i Storbritannia, som fusjonerte jamaicanske ska-rytmer og -melodier med det raskere tempo og den hardere kanten av punkrock og dannet ska-punk; og tredjebølgen av ska, som involverte band fra en rekke land rundt om i verden, på slutten av 1980-tallet og 1990-tallet.[6]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det finnes flere teorier om opprinnelsen til ordet ska. Den jamaicanske gitaristen Ernest Ranglin hevdet at begrepet ble laget av musikere for å referere til den skrapende gitarklimpringen «skat! skat! skat!».[7] En annen forklaring er at under en innspilling i 1959 produsert av Coxsone Dodd, instruerte kontrabassist Cluett Johnson gitaristen Ranglin til å «spille som ska, ska, ska», selv om Ranglin har benektet dette og sagt «Clue kunne ikke fortelle meg hva jeg skulle spille!»[8] En ytterligere teori er at det stammer fra Johnsons ord skavoovie, som han var kjent for å hilse på vennene sine med.[9] Jackie Mittoo insisterte på at musikerne kalte rytmen Staya Staya, og at det var Byron Lee som introduserte begrepet «ska».[10] Derrick Morgan sa: «Gitar og piano lager en ska-lyd, som ska, ska».[11] Online Etymology Dictionary konstaterer bare at etymologien er ukjent.[12]
Historie
[rediger | rediger kilde]Jamaicansk ska
[rediger | rediger kilde]Blant de opprinnelige jamaicanske ska-artistene var Desmond Dekker & The Aces, Prince Buster, The Skatalites, Toots and the Maytals og Peter Tosh, samt Bob Marley etter at han kom tilbake til Jamaica etter et USA-opphold i 1967. I løpet av 1960-årene ga ska opphav til rocksteady, en langsommere musikkform, som på sin side ble videreutviklet til den enda langsommere reggae.
Musikken var særlig populær i den jamaicanske subkulturen Rude boys, som oppstod blant arbeidsløse ungdommer. De imiterte overklassen ved å kle seg i hvite skjorter, svarte dresser, slips og hatter. Sammen med ska og rocksteady spredte Rude boy-kulturen seg til Storbritannia, hvor den ble blandet med skinhead-bevegelsen.
Mange ska-låter er viet «Rudy» – prototypen av en rude boy. Eksempler er «A Message to You, Rudy» av The Specials og «Rudie Can't fail» av The Clash.
Two tone-ska
[rediger | rediger kilde]
Ska opplevde en oppblomstring i 1970- og 1980-årene, da det skjedde en gjensidig befruktning med punk og new wave i Storbritannia. Resultatet ble en enda raskere og røffere ska, en mer samfunnsengasjert punk, og for det tredje en ny stil, skapunken. 80-talls-skaen, også kalt 2Tone-ska, er eksemplifisert ved Bad Manners, The Selecter og The Specials. Madness regnes også ofte til denne kategorien, selv om deres nutty sound også hentet inspirasjon fra mange andre steder.
Navnet 2Tone-ska er avledet av skaens farger, svart og hvit. Dette henspiller både til Rude boys svart-hvite kleskode og til solidariteten mellom svarte og hvite. Det siste ga blant annet utslag i at mange ska-band var multietniske, men også i tekstene (jf. Madness' anti-apartheid-låt «Ghost Train»). I Storbritannia var ska fremfor alt populær blant tradisjonelle eller antirasistiske skinheads.
The Clash og No Doubt hører til punk-artistene som har vært sterkt påvirket av ska. I Norge har The Aller Værste! og The Monroes vært de mest fremtredende representantene for ska-(inspirert) musikk på denne tiden.
Ska i dag
[rediger | rediger kilde]En tredje ska-bølge oppsto midt i 1990-årene og pågår fortsatt. Denne er kjennetegnet av en internasjonalisering, ved at det ble dannet ska-band, også i mange ikke-engelsktalende land.
I Norge finnes blant annet Hopalong AKA,[14] Lame Ducks,[15] No Torso,[16] Ska Patrol, Skanksters[17] og SKA-frika[18] til denne bølgen. MT Hammed er et ska-band fra Oslo dannet tidlig i 1990-årene. Et annet ska-inspirert band er The Phantoms fra Oslo dannet i 1996.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Ska and Reggae’s Missing Link: A Guide to Rocksteady», Jivetimerecords.com
- ^ a b «What is Ska Music?», Mdlbeast 18. mars 2024
- ^ Ska Revival, AllMusic. 2007. Arkivert fra originalen 26. mars 2019.
- ^ Brown, Timothy S. (høst 2004): «Subcultures, pop music and politics: skinheads and "Nazi rock" in England and Germany», Journal of Social History. 38: 157–178. doi:10.1353/jsh.2004.0079. Arkivert fra originalen 28. juni 2009.
- ^ Marshall, George (1991): Spirit of '69: A Skinhead Bible. Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3.
- ^ Selvin, Joel (23. mars 2008): «A brief history of ska», San Francisco Chronicle.
- ^ White, Timothy (1983): Catch a Fire: The Life of Bob Marley, Corgi Books
- ^ Thompson, Dave (2002): Reggae & Caribbean Music, Backbeat Books, ISBN 0-87930-655-6.
- ^ Boot, Adrian & Salewicz, Chris (1995): Bob Marley: Songs of Freedom, Bloomsbury
- ^ Clarke, Sebastian (1980): Jah Music: the Evolution of the Popular Jamaican Song, London : Heinemann Educational
- ^ Augustyn, Heather (2010): Ska: An Oral History, McFarland & Company, ISBN 0-7864-6040-7; s. 16.
- ^ «ska(n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «Intro Music», intromusic.no. Arkivert fra originalen 5. mars 2016.
- ^ «Hopalong AKA», Transform
- ^ Rockheim: «Lame Ducks», Rockipedia. Arkivert fra originalen 8. august 2022.
- ^ «Ukas Urørt (u38) No Torso», NRK Urørt 21. september 2004
- ^ «Skanksters», Rogalyd
- ^ «SKA-frika | band i trøndelag | Stjørdal, Norge», Ska-frika.no
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Augustyn, Heather (2013): Ska: The Rhythm of Liberation. Lanham, Maryland: Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-8449-6.
- Du Noyer, Paul (2003). «Ska». The Billboard Illustrated Encyclopedia of Music. New York City: Billboard Books. s. 350–351. ISBN 0-8230-7869-8.
- Staple, Neville (2009): Original Rude Boy, Aurum Press. ISBN 978-1-84513-480-8.
