Norges demografi

Befolkningen i Norge 1735–2017, i millioner mennesker. Data fra Statistisk sentralbyrå.

Årlig befolkningsvekst i Norge 1951–2016, i tusener. Data fra Statistisk sentralbyrå.

  Naturlig vekst

  Absolutt vekst

Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester.

Folketallet 1. januar 2019 var ifølge Statistisk sentralbyrå 5328212 personer. Det var på samme tid 584 233 utenlandske borgere bosatt i landet.

I 1665 hadde Norge 440 000 innbyggere, i 1822 passerte folketallet én million. De neste millionene ble passert i 1890, 1942, 1975 og fem millioner i 2012.

Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal.

Det er anslått av SSB at Norge vil nå seks millioner i år 2030. Fruktbarheten i 2024 var 1,44 og i 2012 var 1,85 sammenlignet med 1,99 i USA, 2,04 i Island, 1,5 i Sveits og 1,32 i Spania.

Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 186 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år 2025).

Folkemengde

Befolkningstetthet i Norge, 2016.

Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349, og senere pestepidemier frem til 1645. Fra 1500-tallet av økte befolkningen igjen, og i 1660 var det over dobbelt så mange mennesker i Norge som det var bare 150 år tidligere. Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser. Det første manntallet ble tatt i 1664, mens den første folketellingen ble avholdt i 1769.

1000: 100–200 000
1300: 300–450 000
1500: 140–200 000
1665: 440 000
1701: 504 000
1769: 724 000
1801: 883 487
1822: 1 000 000
1823: 1 013 000
1855: 1 490 047
1860: 1 596 000
1870: 1 758 000
1880: 1 923 283
1889: 2 000 000
1890: 2 004 102

Antall tusen innbyggere i Norge ved inngangen til hvert århundre.

1900: 2 240 032
1910: 2 390 402
1920: 2 649 775
1930: 2 815 164
1940: 2 953 028
1942: 3 009 000
1946: 3 123 338
1950: 3 250 000
1960: 3 568 000
1970: 3 863 000
1975: 4 007 000
1980: 4 079 000
1990: 4 233 000
2002: 4 525 000
2005: 4 631 800
2010: 4 858 200
2012: 5 000 000 (19. mars 2012)
2019: 5 328 212 (1. januar 2019)

Fødsler og døde

I 2014 var det 59 100 fødsler og 40 400 døde. Noe som ga et fødselsoverskudd på 18 700. Fødselsoverskuddet var i 2014 lavere enn de første tre tiåra etter krigen, og større enn på 1980-tallet.

Historisk oversikt

År	Levendefødte	Dødsfall	Fødselsoverskudd
1900	66 230	35 350	30 880
1915	58 980	33 430	25 550
1925	54 070	30 480	23 590
1935	41 320	29 750	11 570
1946	70 730	29 220	42 510
1960	61 880	32 540	29 340
1970	64 550	38 720	25 830
1975	56 350	40 060	16 290
1980	51 040	41 340	9 700
1985	51 130	44 370	6 760
1990	60 940	46 020	14 920
1995	60 290	45 190	15 100
2000	59 230	44 000	15 230
2005	56 760	41 230	15 530
2010	61 440	41 500	19 940
2019	54 495	40 684	13 811
2020	52 979	40 611	12 368
2022	51 480	45 774	5 706
2023	51 980	43 803	8 177
2024	54 013	44 242	9 771

Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrå.

Innflytting og utflytting

Det ble registrert 75 800 flyttinger til Norge i 2013 og 35 700 flyttinger fra landet. Nettoinnvandringen endte dermed på 40 100, noe som ble betegnet som høyt. Innvandrerne fra Polen utgjorde den største gruppen med 10 500. På de neste to plassene kom Litauen og Sverige med henholdsvis 5 573 og 5 271. Fra Afrika kom det flest innvandrere fra Somalia og Eritrea, med henholdsvis 2 765 og 2 729. Fra Asia kom det flest fra Filippinene med 2 815.

I 2024 utvandret omkring 30 000 personer årlige, av disse hadde to av tre selv innvandret til Norge. Unge personer fra andre land i Nord-Europa utvandrer for en stor del til andre europeiske land. Det er mest utvandring blant personer med liten formue. Per 2025 var det omkring 650 000 personer bosatt i et annet land etter å ha vært bosatt i Norge. I 2015 var det omkring 20 000 innvandrere som forlot Norge årlig; det var særlig unge menn med kort botid i Norge som utvandret.

Det var størst prosentvis nettoinnflytting fra land i den tredje verden, mens den var minst fra vestlige land som Sverige og Tyskland.

8 855 av de som innvandret var norske statsborgere som hadde bodd i utlandet, mens 10 680 norske statsborgere utvandret. Utvandringen fra Norge var i perioden 1971–2010 på rundt 0,4 % av befolkningen. Utvandringen målt i prosent har økt fra vel 0,3 % i 1971 til rundt 0,5 % etter år 2000. I 1989 og år 2000 var det utvandringstopper med 0,6 %. Knapt halvparten av de som utvandret i 1970-årene var innvandrere, denne andelen økte til 60–70 % etter år 2000.

I år 1900 bodde knapt 5 000 norske statsborgere i Sverige i tillegg til 8 000 som var født i Norge. I 1950 var det knapt 15 000 norske borgere bosatt i Sverige. I 1990 var tallet 38 000 og sammen med over 52 000 født i Norge utgjorde disse omtrent 1 % av befolkningen i Sverige.

År	Innflytting	Utflytting	Overskudd/underskudd
1951	6 046	10 172	−4 126
1960	13 536	18 681	−5 145
1970	17 383	18 352	−969
1975	19 209	14 287	4 922
1980	18 776	14 705	4 071
1985	21 858	15 630	6 228
1990	25 494	23 784	1 710
1995	25 678	19 312	6 366
2000	36 542	26 854	9 688
2005	40 148	21 709	18 436
2010	73 852	31 506	42 346

Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrås Statistisk årbok for 2013. Tabell 48.

Utvandring til Nord-Amerika

Utdypende artikkel: Norsk emigrasjon til USA

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet satte sitt preg på befolkningsutviklingen i Norge frem mot vår tid. Utvandringen foregikk i perioden 1825–1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig rammet av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Gudbrandsdalen var et distriktene med størst utvandring. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Fra 1800 var det en sterk folkevekst i Gudbrandsdalen, nær en dobling til 1865 med tendens til overbefolkning. På slutten av 1800-tallet var det omfattende utvandring fra distriktet med rundt 33 000 personer i årene 1866–1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etter andre verdenskrig. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet. I årene 1900–1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.

USA hadde også en annen viktig betydning. Fra omkring 1860 ble amerikansk korn importert i store mengder til Norge. Korndyrkingen ble tilsvarende redusert, og det foregikk omlegging mot større satsing på husdyr i jordbruket. Meieridrift kom i gang omtrent samtidig, og det foregikk en veldig omlegging fra fra sjølberging til handelsjordbruk.

Bosetningsmønster

Se også: Norges historie, Norges geografi og Norges bosetning

Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2 000 per km². I Kautokeino kommune med omkring 3 000 innbyggere innenfor 9 700 km² er folketettheten om lag 0,3.

Innenlandsk flytting

Det var stor innenlandsk flytteaktivitet i befolkningen i 2013. Antall innenlandske flyttinger over kommunegrensene økte til 235 000. Dette var det høyeste antallet noen gang, og 4 500 flere enn i 2012. Innenfor kommunene var det 432 100 flyttinger, 5 700 færre enn i 2012 og det nest høyeste noen gang. Storbyene har preg av bo- og oppholdssted for unge voksne under utdanning og i tidlig karriere, mange unge voksne flytter til storbyen og flytter videre i neste livsfase.

Flyttingene i 2013 bidro til en ytterligere sentralisering av bosettingen, og per 1. januar 2014 bodde 68 prosent av befolkningen i de 150 mest sentrale kommunene.

Østfold og Akershus skilte seg ut med et samlet innenlandsk flytteoverskudd på 5 000 i forhold til resten av landet. Dette er fylkene der en i tillegg til egne arbeidsplasser har kort pendleravstand til Oslo. Åtte av fylkene hadde innenlandsk flytteoverskudd, og de andre 11 fylkene hadde innenlandsk nettoutflytting, det flyttet flere ut til de andre delene av landet enn det flyttet folk inn fra resten av landet.

Flyttetapet var størst i Oslo og Nordland, med 1 300 flere utflyttinger enn innflyttinger i hvert av fylkene. Mange av dem som flyttet fra Oslo, flyttet til Akershus, mens de som flyttet ut av Nordland, oftest flyttet adskillig lengre. I prosent av folketallet var flyttetapet størst i Sogn og Fjordane, deretter fulgte de tre nordligste fylkene.

Hovedtrekk i moderne tid

Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km².

Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden. Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet. I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.

Historisk utvikling

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15 000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Oscar Albert Johnsen anslo bybefolkningen før svartedauden til 20 000 hvorav 7 000 i Bergen, 3 000 i Nidaros, 2 000 i Oslo og 1 500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år. Knut Helle antyder 20 000 bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.

Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo (Christiania) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5 % i 1801 til 17,4 % i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9 % til 2 % i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6 % til 2,6 %. Agder gikk tilbake fra over 8 % til 5 %. Oppland gikk tilbake fra 7,5 % til 4,4 %. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge.

Kjønn og alder

Befolkningspyramide for Norge 1. januar 2021.

Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. I 2017 var det 101,5 menn per 100 kvinner, mens det før 2010 var omlag 98 menn per 100 kvinner. Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover. Av folkemengden i hele landet var 25,3 % under 20 år, 61,7 % var i aldersgruppen 20–66 år, og 12,9 % var over 66 år.

I 2015 var gjennomsnittlig levealder for kvinner ca 84 år og for menn ca 80 år. Levealderen i Norge har økt jevnt siden 1846. På 1950-tallet stoppet framgangen nesten opp, før levealderen så begynte å øke igjen rundt 1970. Samme undersøkelse viste at levealderen var høyest på Vestlandet og lavest i Finnmark, Østfold og Hedmark.

Byer og urbanisering

Norges ti største byer etter kommunens og tettstedets folketall:

Rangert	Navn	Folketall kommune	Folketall tettsted	Areal kommune km²	Areal tettsted km²
1	Oslo	724 290	1 110 887	427.01	275,87
2	Bergen	293 709	273 626	445.19	91,07
3	Trondheim	216 518	200 652	500.39	59,43
4	Stavanger	150 123	241 644	256.21	80,13
5	Bærum	132 358	Oslo	189.24	Oslo
6	Kristiansand	118 221	67 920	613.74	24,37
7	Drammen	105 452	125 680	309.18	53,03
8	Asker	100 492	Oslo	364.72	Oslo
9	Lillestrøm	95 762	Oslo	422.71	Oslo
10	Fredrikstad	85 862	122 704	290.31	61,06

Etnisitet og nasjonalitet

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. Kåfjord Kobberverk trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket.

Norges demografi er preget av at Norge er et relativt lite land hvor flesteparten av befolkningen er etniske nordmenn. Det har alltid bodd flere ulike grupper av samer over hele Den skandinaviske halvøy, på norsk side tradisjonelt sørover til Femunden i Engerdal. I tillegg har det tilkommet fem offisielle nasjonale minoritetene i Norge: romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag rundt 17 % av befolkningen, etter å ha økt betydelig siden slutten av 1900-tallet.^{[trenger referanse]} Etter 1970 har det også kommet innvandrere fra langt flere forskjellige og geografisk fjernere områder, som pakistanere, kurdere, iranere, irakere, tamiler, singalesere og somaliere.

Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. Etter år 2000 har innvandring utgjort en vesentlig del av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 17,3 % (965 113 mennesker) pr 2025. Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 4,1 %. De største innvandrergruppene (2025) etter opprinnelsesland kommer fra Polen, Ukraina, Litauen, Syria, Sverige, Somalia, Tyskland, Eritrea, Filippinene, Irak, Pakistan og Thailand. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran, og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.

Innvandrere

Se også: Innvandrere i Norge

Det var 1. januar 2012 655 170 personer med innvandrerbakgrunn i Norge, det vil si personer født i utlandet og personer født i Norge av to foreldre født i utlandet.

Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2014. Kilde SSB

Andelen av innvandrere i befolkningen er størst i Oslo-området, og om lag 24 % av hovedstadens innbyggere er innvandrere.

Statistisk sentralbyrå har estimert veksten i innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjons innvandrere) i perioden frem til 2060, og har kommet opp med tre alternativer. Det forutsettes i alle alternativer at netto innvandring pr. år vil holde seg flat i perioden frem mot 2060. Tallene viser at innvandrerbefolkningen vil vokse sterkt, fra 365 000 i dag til mellom 1 og 2 millioner i 2060, alt avhenging av hvilket av alternativene man bruker.

Utenlandske statsborgere

De største gruppene med utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2007 kom fra Sverige, Danmark og Polen.

Antall tusen utenlandske statsborgere i Norge i 2007.

Religion

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud. I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Per 28. desember 2023 er 65 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %)

Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 165 254 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca. 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.

Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017). Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).

I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven. Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.

Se også

• Folketelling

Litteratur

• Espen Søbye, Folkemengdens bevegelse 1735-2014 : en tabellstudie, Oktober 2014 ISBN 978-82-495-1359-8
• Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. 
• Tothammer, Abraham G. (1961). Økonomisk geografi. Oslo. 

Eksterne lenker

• Statistisk sentralbyrå: Befolkning