Nattverden (Leonardo)
| Nattverden (Leonardo) | |||
|---|---|---|---|
_-_The_Last_Supper_(1495-1498).jpg) | |||
| Kunstner | Leonardo da Vinci | ||
| Sjanger | religiøs kunst | ||
| År | 1490-årene (Julian)[1] | ||
| Dimensjoner | 460 × 880 | ||
| Plassering | Refektoriumet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano | ||
| Material(er) | tempera, gesso | ||
| Opphavsland | Den florentinske republikk | ||
| Bestilt av | Ludovico Sforza | ||
| Nettsted | cenacolovinciano. (it) | ||
«Nattverden» er et maleri utført av Leonardo da Vinci for hertug Ludovico Sforza, kalt «Il Moro», og fremstiller den siste nattverd som den beskrives i Bibelen. Maleriet på 460 x 880 cm finnes i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano. Leonardo da Vinci innledet arbeidet i 1495 og avsluttet det i 1498. Leonardo brukte blant annet lang tid på å finne de rette modellene til de enkelte portrettene av apostlene. Abbeden ble utålmodig og klaget til Ludovico Sforza, hvorpå Leonardo svarte at han kunne gjøre maleriet ferdig hurtigere, hvis abbeden ville sitte modell til Judas.
Maleriet
[rediger | rediger kilde]«Nattverden» ble malt på en tørr vegg (al secco) i stedet for på våt kalk, så det er ikke en ekte fresko. På grunn av denne maleteknikken har verket ikke motstått tidens tann særlig godt, og allerede 20 år etter fullførelsen viste det tegn på nedbrytning. Det har siden det 16. århundre gjennomgått flere restaureringer, den seneste tok 24 år. Den 28. mai 1999 kunne verket atter sees. Kilder forteller at maleriet var sterkt skadet allerede etter 15 år. Fargepigmentet binder seg ikke med murpussen, og holdbarheten blir kraftig redusert. Det finnes flere teorier på hvorfor Leonardo brukte denne uvanlige teknikken. Noen sier at han var en rastløs mann som ikke hadde tålmodighet til å male etter den tidkrevende freskoteknikken, andre mener at han malte på denne måten for å kunne gjøre endringer underveis.
Det var tradisjonelt visse krav et nattverdsbilde måtte oppfylle. Bordet Jesus og apostlene satt ved skulle være likt det munkene spiste i refektoriet. På den måten fikk munkene inntrykk av at de spiste sammen med Jesus og apostlene. Judas skulle imidlertid sitte for seg selv, helst på andre siden av bordet, med ryggen til munkene for å vise at hans synd var at han brøt ut av fellesskapet. Han skulle være et skrekkens eksempel. Leonardo holder fast ved kravene i sin fremstilling, men bryter tradisjonen på et punkt, han plasserer Judas sammen med de andre.
Leonardo fremstiller øyeblikket hvor Jesus sier: «en av dere skal forråde meg», og vi blir vitne til hvordan ordene virker i forsamlingen. De som sitter nærmest Kristus, farer forferdet opp, bøyer seg frem, rykker tilbake, mens bevegelsen etterhvert ebber bort hos de apostlene som sitter lengst borte. Hver disippel reagerer ulikt på ordene, og vi ser reaksjonene også i håndbevegelser og minespill. Kristus selv er fylt av en opphøyet ro som demper lidenskapene. Han er ensom midt i disippelskaren, omgitt av en tom lyskrets. Rommet rundt Jesus og disiplene er nakent og skal først og fremst fremheve perspektivet. Vinduet bak Jesus fremhever hans silhuett nesten som en glorie. Disiplene er delt opp i grupper på tre og tre. Nærmest Jesus, til venstre sitter Johannes, deretter Peter. Judas blir i denne gruppen presset frem over bordet, og hans ansikt ligger i skyggen. Ved å komponere bildet på denne måten oppnår Leonardo at Jesus blir midtpunktet. Forsvinningspunktet som er i Jesu høyre øye understreker dette. Jesus er dessuten den eneste som er fremstilt med helt rene fargetoner. Denne fordelingen mellom Jesus og disiplene gir bildet en klar over- og underordning, dette kalles en hypotaktisk struktur. Et annet trekk som er verdt å legge merke til er at belysningen kun fremhever det viktige i bildet, resten ligger i halvskygger. Dette er et typisk høyrenessansetrekk. Leonardos hensikt har vært å vise hvordan en felles opplevelse virker på en gruppe mennesker alt etter alder og temperament.
I det første vinduet til venstre i Leonardo da Vincis maleri kan man se utsikten over fjellene ved Comosjøen fra toppen av 200 trinn ved kirken Santa Maria sopra Olcio, som allerede ble nevnt av Leonardo i Codex Atlanticus. Denne utsikten tilsvarer panoramautsikten fra Olcio, en landsby i Mandello del Lario på grensen til Lierna. I vinduene i Nattverden kan man også skimte, litt falmet på en blå bakgrunn, det karakteristiske klokketårnet til kirken i Olcio, som allerede eksisterte før år 1000. Dette utsiktspunktet er kjent for å tilby en av de vakreste utsiktene ved Comosjøen.
Bilde
Santa Maria delle Grazie og restaureringer
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Santa Maria delle Grazie (Milano)
Den opprinnelige kirken ble påbegynt i 1463 under hertug Francesco Sforza, som erstatning for et mindre kapell. Da Ludovico Sforza tok over som hertug, ønsket han å gjøre kirken til et familiegravsted og et symbol på Sforza-dynastiets makt så han beordret en ombygging og utvidelse av kirken. Det var under denne ombyggingen Nattverden ble malt. Under bygningsarbeidet benyttet murere materiale i den tynne ytterveggen som førte til at fukt trekker inn i veggene og blir værende der. På grunn av dette begynte maleriet like etter at det ble fullført å få skader.[2][3]
I 1499 planla Louis XII å flytte maleriet til Frankrike. Allerede i 1517 hadde maleriet begynt å flake og i 1556 beskrev Giorgio Vasari maleriet som redusert til ugjenkjennelige figurer. I 1652 ble maleriet regnet som ødelagt og en døråpning kuttet gjennom det slik at Jesu føtter og deler av bordet ble fjernet. En første restaurering ble forsøkt i 1726 hvor manglende seksjoner ble malt med oljemaling og deretter påført lakk over hele veggmaleriet. Denne reparasjonen varte ikke bra, og en annen restaurering ble forsøkt i 1770 av en som fjernet den tidligere restaureringen og malte maleriet på nytt. Han hadde gjort om alle unntatt tre ansikter da han ble stoppet på grunn av offentlig forargelse. I 1796 gjorde Napoleons okkupasjonsstyrker om refektoriet til en hestestall, de kastet steiner på maleriet og skrape ut apostlenes øyne. Etter en kraftig regnvær i 1800 oversvømte rommet med to meter vann. Rommet skal også ha blitt brukt som fengsel. I 1821 ble Stefano Barezzi, en ekspert på å fjerne hele fresker fra veggene intakt, kalt inn for å fjerne maleriet til et tryggere sted. De trodde at maleriet var en fresko men det var al secco, så han skadet sentrumsdelen før han innså det. Barezzi forsøkte deretter å feste skadede seksjoner med lim. Fra 1901 til 1908 fullførte Luigi Cavenaghi først en nøye studie av strukturen i maleriet, og begynte deretter å rense det. I 1924 foretar Oreste Silvestri ytterligere rengjøring, og stabiliserte noen deler med stucco.[2][3]
Under andre verdenskrig ble det laget en beskyttelse foran bildet. Natten til 15. august 1943 traff engelske og amerikanske bomber både kirken og klosteret, og en del vegger ble ødelagt. Mellom 1946 og 1954 gjennomførte man en stabiliserings restaurering, malingen ble festet ved hjelp av en klar skjellakk, noe som gjør den relativt mørkere og mer fargerik, og fjernet noe av overmaling. Alle ommalingene utført ved alle de forskjellige restaureringer hadde ført til at blant annet var hodene til Peter, Andreas og Jakob skilte seg betydelig fra den opprinnelige utførelsen.[2][4]
Fra 1978 til 1999 ledet Pinin Brambilla Barcilon et stort restaureringsprosjekt hvor heler rommet ble forseglet, miljøet klimakontrollert, noe som blant annet betydde å murere igjen vinduene. Også døråpningen som var laget i 1652 ble permanent murt igjen. Deretter ble det utført detaljert studie for å bestemme maleriets opprinnelige form ved bruk av vitenskapelige metoder og de originale skissene bevart i Royal Library på Windsor Castle. Noen områder ble ansett som urestaurerbare, disse ble malt på nytt ved hjelp av akvarell i dempede farger for å indikere at de ikke var originalt arbeid, mens de ikke var for distraherende. Etter 21 års restaurering ble Nattverden avduket, det oppsto betydelig kontrovers på grunn av de dramatiske endringene i farger, toner og til og med noen ansiktsformer. James Beck, professor i kunsthistorie ved Columbia University og grunnlegger av ArtWatch International, var en spesielt sterk kritiker. Michael Daley, direktør for ArtWatch UK, har også klaget over den restaurerte versjonen av maleriet. Han har vært kritisk til Kristi høyre arm på bildet, som har blitt endret fra en drapert erme til det Daley kaller «muffe».[2][4][5][6][7][8]
Spekulasjoner
[rediger | rediger kilde]
Det har vært mye spekulasjoner om maleriet Nattverden av både forfattere og historisk revisjonisme, vanligvis omhandler de påstander om skjulte meldinger eller hint som finnes i maleriet, spesielt siden utgivelsen av Dan Browns roman Da Vinci-koden (2003), der en av karakterene antyder at personen til høyre for Jesus (venstre for Jesus fra seerens perspektiv) er Maria Magdalena. Det sies også at bokstaven M er tydelig og fremtredende plassert midt i maleriet, det skal stå for Matrimonio (ekteskap) eller Mary Magdalene. Denne spekulasjonen har sin opprinnelse i tidligere bøker som omhandler Jesus-blodslinje, The Holy Blood and the Holy Grail (1982) av Michael Baigent, Henry Lincoln og Richard Leigh og The Templar Revelation (1997) av Lynn Picknett. Kunsthistorikere mener at figuren er apostelen Johnnes, som fremstår som androgyn i tråd med Leonardos karakteristiske fascinasjon for å uskarpe linjene mellom kjønnene, en kvalitet som finnes i hans andre malerier, som St. John døperen.[9][10]
Maleriet inneholder flere mulige numeriske referanser, inkludert nummer tre. Apostlene sitter i grupper på tre, det er tre vinduer bak Jesus, og formen på Jesu skikkelse ligner en trekant. Mange andre teorier finnes også, som italienske Giovanni Maria Pala sin teori om at man kan se notene til en 40 sekunder lang musikalsk komposisjon i maleriet.[11][12][13]
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- ^ «Leonardo's Last Supper». Besøkt 8. desember 2017.
- ^ a b c d Wallace, Robert (1972). The World of Leonardo: 1452–1519. Time-Life Books. ISBN 978-0316509206.
- ^ a b «Last Supper - Smarthistory». smarthistory.khanacademy.org (på engelsk). Besøkt 13. september 2025.
- ^ a b Conover, Jewel H.; Taylor, Pamela (1962). «The Notebooks of Leonardo da Vinci». Art Education. 2. 15: 25. ISSN 0004-3125. doi:10.2307/3186793. Besøkt 13. september 2025.
- ^ «How "The Last Supper" miraculously survived World War II bombs—Aleteia». Aleteia — Catholic Spirituality, Lifestyle, World News, and Culture (på engelsk). Besøkt 13. september 2025.
- ^ King, Ross (2012). Leonardo and the Last Supper (1. U.S. ed utg.). New York, NY: Walker & Company. ISBN 978-0-8027-1705-4.
- ^ Willan, Philip (25. mai 1999). «The Last Supper or a dog's dinner?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. september 2025.
- ^ «Have art restorers ruined Leonardo's masterpiece?». The Independent (på engelsk). 14. mars 2012. Besøkt 13. september 2025.
- ^ King, Ross (1. januar 2012). Leonardo and the Last Supper (på engelsk). A&C Black. ISBN 978-0-7475-9947-0.
- ^ Hodapp, Christopher; Von Kannon, Alice (2007). The Templar code for dummies (1st ed utg.). Hoboken: Wiley. ISBN 978-0-470-12765-0.
- ^ King, Ross (2012). Leonardo and the Last Supper. London: Bloomsbury. ISBN 978-0-7475-9947-0.
- ^ White, Susan D. (2006). Draw Like Da Vinci. Cassell Illustrated. ISBN 978-1844034444.
- ^ «Mesternes skjulte budskap».