Hopp til innhold

Joseph Louis Bernardin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Louis Bernardin
Født2. apr. 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Columbia
Død14. nov. 1996[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Chicago
BeskjeftigelseKatolsk prest (1952–), katolsk biskop (1966–), forkynner Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1983–)
  • titulærbiskop (1966–)
  • Roman Catholic Archbishop of Chicago (1982–)
  • Roman Catholic archbishop of Cincinnati (1972–)
  • hjelpebiskop (1966–1968)
  • president of the United States Conference of Catholic Bishops (1974–1977) Rediger på Wikidata
Akademisk gradBachelor of Arts in Philosophy (1948; utdannet ved: St. Mary's Seminary and University)
æresdoktor (1976; utdannet ved: Institutum Divi Thomae)[5]
Utdannet vedCatholic University of America
University of South Carolina
Columbia High School
Theological College
NasjonalitetUSA
GravlagtMount Carmel Cemetery
UtmerkelserPacem in Terris Award
Presidentens frihetsmedalje (1996; deles ut av: Bill Clinton)[6]
Laetare Medal (1995)[7]
Order of Lincoln
Våpenskjold
Joseph Louis Bernardins våpenskjold
Joseph Louis Bernardin på Commons
Erkebispedømmet Atlanta
Erkebispedømmet Cincinnati
Erkebispedømmet Chicago, på kardinal Bernardinis tid og i 2021

Joseph Louis Bernardin (født 2. april 1928 i Columbia i Sør-Carolina i USA, død 14. november 1996 i Chicago) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Chicago 1982–1996. Han ble kreert til kardinal i 1983 av pave Johannes Paul II. Den 9. desember 1996 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bill Clinton.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Joseph Bernardin var sønn av italienske immigranter fra Fiera di Primiero, et lite sted som da de utvandret lå i italiensktalende del av Østerrike-Ungarn, sør for Triest (Trento). Han studerte katolsk teologi og filosofi i Charleston, Baltimore, New York City og Washington DC.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han tok doktorgraden i teologi og mottok presteordinasjonens sakrament den 26. april 1952 av biskop John Joyce Russell. Deretter arbeidet han som sjelesørger, lærer og generalvikar i Charleston bispedømme frem til 1966.

Hjelpebiskop i Atlanta

[rediger | rediger kilde]

Den 9. mars 1966 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop av Atlanta og titulærbiskop av Lugura. Han ble ordinert til biskop den 26. april samme år av erkebiskopen av Atlanta, Paul John Hallinan. Medkonsekrende ar biskopen av Charleston, Ernest Leo Unterkoefler, og rektoren for Pontifical North American College, biskop Francis Frederick Reh.

Bernardin, bare 38 år gammel, ble dermed den yngste biskopen i USA. Ifølge msgr Kenneth Velo, en tidligere assistent for Bernardin og leder av Catholic Church Extension Society, var det i de overveiende baptistiske amerikanske sørstatene at Bernardin ble eksponert for og engasjert i økumenikk.[8]

I 1968 ble han for en tid biskoppelig administrator for det vakante bispedømmet Atlanta. Samme år ble Bernardin generalsekretær for United States Conference of Catholic Bishops, en stilling han hadde til 1972.

I løpet av denne perioden ble Bernardin også tilknyttet fransiskanerne, og ble gitt ordensdrakten i 1972.[9]

Erkebiskop av Cincinnati

[rediger | rediger kilde]

Den 21. november 1972 (utnevnelse), med tiltredelse 19. desember, ble Joseph Bernardin erkebiskop av Cincinnati.

Fra 1974 til 1977 var Bernardin president for United States Conference of Catholic Bishops. I 1969 var Bernadin sentral i grunnleggelsen av et av konferansens mest innflytelsesrike og vellykkede programmer, kampanjen mot fattigdom, Campaign for Human Development (CCHD).[8]

I 1981 ble Bernardin leder av NCCB Ad Hoc Committee on War and Peace, opprettet for å utarbeide utjast til hyrdebrev om spredning av kjernevåpen.[10] Dette munnet ut i et omfattende dokument, «The Challenge of Peace: God's Promise and Our Response», som ble publisert i 1983.[10] Det fordømte atomkrig[11] og fastslo at avskrekking med kjernevåpen «[is] not an adequate strategy as a long-term basis for peace; it is a transitional strategy justifiable only in conjunction with resolute determination to pursue arms control and disarmament».[12]

Relatert til hans arbeid med atomvåpenspørsmålene viet Time Magazine en utgave i 19822 en behandling av Bernardin (God and the Bomb).[13][14]

Bernardin fremmet økumenikk.[15] Mens han var erkebiskop av Cincinnati, engasjerte Bernardin seg i interreligiøs dialog med jøder, presbyterianere, episkopale og lutheranere.[16]

Erkebiskop av Chicago

[rediger | rediger kilde]

Etter ti år som metropolitanerkebiskop i Cincinnati ble han erkebiskop av Chicago den 25. august 1982; han ble formelt innsatt i denne rollen av den apostoliske delegat til USA, erkebiskop Pio Laghi. Bernardin fant et erkebispedømme i uorden, prestene var motløse etter årevis med vilkårlig administrasjon og anklager om økonomisk misligheter. «Med sin tålmodige sjarm og vilje til å lytte, vant Bernardin tilbake tilliten til presteskapet og lekfolket.»[17]

I konsistoriet den 2. februar 1983 utnevnte pave Johannes Paul II ham til kardinalprest i kardinalkollegiet med titulærkirken Gesù Divin Lavoratore.

I 1984 startet han Council of Religious Leaders of Metropolitan Chicago,[18][19] etterfølgergruppen etter Chicago Conference on Religion and Race,[20] og var rådets første president.[21] Under Bernardin opprettet erkebispedømmet Chicago pakter med det episkopale bispedømmet Chicago i 1986 og med Metropolitan Synod of the Evangelical Lutheran Church in America i 1989.[18]

I 1985 opprettet Bernadin en AIDS-arbeidsgruppe for å finne ut hvordan erkebispedømmet best kunne ta vare på de som var rammet av AIDS-krisen.

Bernardin deltok på World Parliament of Religions i Chicago i 1993.[22] I 1995 ledet han en interreligiøs pilegrimsreise til Det hellige land for å møte regjerings- og religionsledere i Israel og Palestina og fremme fred.[23] Bernardin fordømte volden i Libanon, Israel og Nord-Irland[24] og oppfordret den katolske kirken til å bli en «fredskirke».[25]

Kardinal Bernardin deltok i flere generalforsamlinger i bispesynoden på 1980-tallet og var medlem av dens generalsekretariat fra 1994 til 1996.

Bernardin forsøkte å megle mellom fraksjoner i den postkonsiliære kirke. I 1996 startet Bernardin det såkalte Catholic Common Ground Initiative[17] og var en av bidragsyterne til dets grunnlagsdokument «Called to Be Catholic: Church in a Time of Peril,» publisert 12. august 1996.

Bernardin implementerte en policy angående prester anklaget for seksuell trakassering med mindreårige. Han fjernet mer enn 20 prester og opprettet et nytt kontrollpanel for å vurdere anklager, hovedsakelig bestående av lekfolk.[17] Bernardins reformer angående dette spørsmålet fungerte snart som en modell for andre bispedømmer.[26]

Bernardin sa på en pressekonferanse at han selv var blitt anklaget for seksuell trakassering. Tidligere seminarist Stephen Cook hevdet å ha blitt misbrukt av Bernardin og en annen prest på 1970-tallet. Cook droppet imidlertid senere Bernardin fra søksmålet, da han ikke lenger var trygg på at minnene hans, som hadde dukket opp mens han var under hypnose, var nøyaktige. De to forsonet seg senere. I 1995 sa Cook at han hadde stolt på folk som fortalte ham ting som ikke var sanne, «og hevdet at han er helt overbevist om Bernardins uskyld».[27]

Bernardin ble i 2023 (jenge etter sin død) også anklaget for seksuelle overgrep av James Grein, for en hendelse i 1977.[28]

Mer vedvarende kritikk, men ikke alment utbredt, kan illusteres med George Weigel, en katolsk konservativ forfatter som har vært en sterk kritiker av Bernardin og hans innflytelse i den katolske kirke i USA. Weigel anklaget Bernardin for å ha skapt en «Bernardin-maskin» for å utnevne biskoper som dominerte det amerikanske hierarki i flere tiår, og også for å være en forkjemper for en «kulturelt [alt for] imøtekommende katolisisme». Han anså biskop Gerald Frederick Kicanas' nederlag mot erkebiskop Timothy Dolan i biskopenes valg til presidentskapet for United States Conference of Catholic Bishops i november 2010 som «slutten på Bernardin-æraen».[29]

Sykdom og død

[rediger | rediger kilde]

I juni 1995 gjennomgikk han sin første operasjon for kreft i bukspyttkjertelen. I slutten av august 1996 ble det kjent at operasjon ikke lenger var mulig og at sykdommen var uhelbredelig. Han overførte den daglige administrasjon av erkebispedømmet til sin generalvikar og hjelpebiskop Raymond Goedert. Bernardin begynte å fokusere meget av sin energi på sjelesorg for de syke, og ble en «uoffisiell kapellan»t gor kreftpasienter i Chicago.[30]

Den 23. september reiste han til Roma for å møte pave Johannes Paul II og besøke Assisi. Under denne reisen planla han sin begravelse. Tilbake i Chicago ordnet han med fremtidig tilsyn og pleie for sin mor som han daglig besøkte på hennes sykehjem,[30] og gjorde disposisjoner for sine personlige eiendeler. Bernardin fikk ordnet med at hans personlige papirer og administrative dokumenter ble brajt fra residens og pastorsenter til erkebispedømmet Chicagos arkiver.

To uker før sin død fullførte han rm nok om livets siste faser, og om sin egen vei mot døden i sætdeleshet: The Gift Of Peace, med hjelp av sin venn og biograf, Eugene C. Kennedy.[8] Rundst denne tid ble han tildelt Presidential Medal of Freedom av president Bill Clinton. Han holdt en større tale, «Seamless Garment of Life», ved Georgetown University, der han mottok en utmerkelse og samtalet med universitetets president fader Leo J. O'Donovan, S.J. Han bød farvel til 800 av geistligheten i Chicago i byens katedral. Mot sluutten av oktober trakk han seg fra all embedsutøvelse, skjønt helt på det siste skrev han brev til USAs høyesterett mot assistert selvmord.

Kardinal Joseph Louis Bernardin døde den 14. november samme år i Chicago og ble gravlagt på Mount Carmel-kirkegården (Hillside). Requiemmessen ble forrettet av hans venn kardinal Roger Mahony, og ved en likvake for prester talte hans venn fader Scott Donahue. The Windy City Gay Chorus sang under Bernardins begravelse, hvilket var etter hans eget ønske.[31][32]

Verker (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Hovedkonsekrerende, medkonsekrerende

[rediger | rediger kilde]

Biskop /erkebiskop Bernardin var den hovedkonsekrerende for en lang rekke amerikanske biskoper:

Han var også medkonsekrerende (dvs. en av de to ledende medkonsekrerende) av mange biskoper:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Kennedy, Eugene C.: Cardinal Bernardin. Easing conflict and battling for the soul of American Catholicism. Chicago 1989, ISBN 0933893981
  • Millies, Steven P. Joseph Bernardin: Seeking Common Ground, Liturgical Press, 2016. ISBN 978-0-8146-4831-5.
  • Wall, A.E.P. The Spirit of Cardinal Bernardin, Thomas More Press, 1983. ISBN 0-88347-156-6. Thomas More Press, 1997. ISBN 0-88347-379-8.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Joseph Louis Cardinal Bernardin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Louis-Cardinal-Bernardin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Joseph Kardinal Bernardin, Munzinger IBA 00000016999, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, oppført som Joseph Bernardin, BNF-ID 136107311[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 1243, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ DOI 10.1353/CAT.2003.0027, side(r) 721[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ crsreports.congress.gov[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ laetare.nd.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Media, Franciscan. «Franciscan Media». info.franciscanmedia.org. 
  9. ^ Millies, Steven P. (2016). Joseph Bernardin: Seeking Common Ground. USA: Liturgical Press. s. 61–62. ISBN 9780814648063. 
  10. ^ a b McBrady, Jared (Januar 2015). «The Challenge of Peace: Ronald Reagan, John Paul II, and the American Bishops». Journal of Cold War Studies. 17 (1): 129–152. doi:10.1162/JCWS_a_00533. 
  11. ^ Hansen, Luke (3. mai 2013). «'The Challenge of Peace' Today». America Magazine (på engelsk). 
  12. ^ «The Challenge of Peace: God's Promise and Our Response» (PDF). USCCB. 
  13. ^ Ortiz, Fernando A. «Bernardin, Cardinal Joseph Louis (1928–1996)». I Smith, Frank J. Religion and Politics in America: An Encyclopedia of Church and State in American Life (på engelsk). ABC-CLIO. s. 55–56. ISBN 978-1-59884-436-8. 
  14. ^ Ostling, Richard N. (29. november 1982). Bishops and the Bomb. Time. 
  15. ^ Gros, Jeffrey (September 2012). «Reception, the First Three Decades: The Contribution of Cardinal Bernardin». Ecumenical Trends. 41 (8): 122–125. 
  16. ^ «Biography of Joseph Cardinal Bernardin». Archdiocese of Chicago. Arkivert fra originalen 14. oktober 2003. 
  17. ^ a b c Death as a Friend "Death as a Friend", The New York Times Magazine, 1. desember 1996]
  18. ^ a b Bernardin, Joseph (2000). Selected Works of Joseph Cardinal Bernardin: Church and society (på engelsk). Liturgical Press. s. 339. ISBN 978-0-8146-2584-2. 
  19. ^ Frisbie, Margery (2002). An Alley in Chicago: The Life and Legacy of Monsignor John Egan (på engelsk). Rowman & Littlefield. s. 266. ISBN 978-1-58051-121-6. 
  20. ^ Baima, Thomas A. «What We Have Learned from 40 Years of Catholic–Jewish Dialogue». A Legacy of Catholic-Jewish Dialogue: The Cardinal Joseph Bernardin Jerusalem Lectures (på engelsk). ISBN 978-1-61671-063-7. 
  21. ^ «Officers & Staff». Council of Religious Leaders of Metropolitan Chicago (på engelsk). Besøkt 17. mars 2020. 
  22. ^ Hirsley, Michael (29. august 1993). «Parliament of Religions Makes Call For World Peace». Chicago Tribune. 
  23. ^ Galloway, Paul (23. mars 1995). «Sun Rises on Bernardin's Interfaith Pilgrimage to Israel». Chicago Tribune. 
  24. ^ «Cardinal Bernardin Remembered 15 Years After His Passing». CBS Chicago. 18. november 2011. 
  25. ^ Bruckner, D. J. R. (1. mai 1983). «Chicago's Activist Cardinal». The New York Times. 
  26. ^ «Biography of Joseph Cardinal Bernardin». Arkivert fra originalen 24. oktober 2008. 
  27. ^ Galloway, Paul. "Bernardin, Ex-accuser Reconcile", Chicago Tribune, 5. januar 1995
  28. ^ «Theodore McCarrick case in Wisconsin hangs in the balance after new competency exam». 
  29. ^ The End of the Bernardin Era, First Things, Februar 2011
  30. ^ a b Feister, John Bookser. "Cardinal Joseph L. Bernadin", St. Anthony Messenger
  31. ^ Von Rhein, John; Carlozo, Lou (19. juni 1996). «Funeral Service Music Reaches Far and Wide». The Chicago Tribune. 
  32. ^ «Catholic World News News Feature». CatholicCulture.org. 7. januar 2002. Besøkt 26. juni 2019. 
  33. ^ www.catholic-hierarchy.org bernj, lest 23. november 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Erkebiskop av Chicago
1982–1996 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joseph_Louis_Bernardin&oldid=25160216»