Hopp til innhold

Israel–Palestina-konflikten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Israel-Palestina-konflikten»)
For den pågående fasen av konflikten som begynte i oktober 2023, se krigen i Gaza (fra 2023). For den regionale konteksten, se Midtøsten-konflikten.
Israel–Palestina-konflikten

En del av den arabisk-israelske konflikten

Det sentrale Israel og De palestinske territoriene på Vestbredden og Gazastripen rundt 2007, med de palestinske selvstyreområdene merket i grønt. Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, sammen med Golanhøyden i Syria, har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen mot Egypt, Jordan og Syria i 1967. Trekanter på kartet markerer israelske bosetninger på okkupert territorium. Mens partiet Fatah, som utgjør flertallet i den Palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, har makten på Vestbredden, dominerer det islamistiske Hamas i Gaza.

Dato

Tidlig på 1900-tallet – Dags dato

Sted Israel, De palestinske territoriene
Slag
Status Pågående konflikt
Parter
Palestinas flagg
Palestinerne
Israels flagg
Israel
Fredsprosess
Striden mellom Israel og Palestina er først og fremst en territorial konflikt mellom den israelske staten og det palestinske folket. Bildet viser palestinske flyktninger under den første arabisk-israelske krigen før og etter Israel ble opprettet i 1948. Nasjonale bevegelser på begge sider, blant annet sionister, jødiske bosettere og PLO, har siden fortsatt å gjøre krav på det tidligere mandatområdet Palestina. De palestinske territoriene på Vestbredden og Gaza har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen i 1967, men har delvis selvstyre. I 2022 hadde Israel ni millioner,[1] Vestbredden vel tre millioner og Gaza to millioner innbyggere.[2] FN regner i alt seks millioner som palestinske flyktninger.[3]
Foto: Fred Csasznik

Israel–Palestina-konflikten er en pågående territoriell konflikt mellom israelere og palestinere som begynte før Israel ble opprettet som stat i 1948. Den er en del av den større arabisk-israelske konflikten mellom Israel og særlig arabiske naboland.

Konflikten er omfattende, og begrepet brukes også om motsetningsforholdet mellom jødiske og arabiske innbyggere i Palestina under osmansk og senere britisk styre. Konflikten er dominert av problemstillinger knyttet til gjensidig anerkjennelse, okkupasjon i de palestinske territoriene, grensedragning, sikkerhet, vanntilgang, kontroll over Jerusalem, israelske bosetninger på okkupert jord på Vestbredden og i Øst-Jerusalem Gazastripen, palestinsk bevegelsesfrihet og flyktninger.[4]

Innenfor det israelske og det palestinske samfunnet skaper konflikten et bredt spekter av oppfatninger. Konflikten har også vært preget av et stort antall ulike strategier fra begge parters side. Det har blitt brukt både regulær militærmakt og angrep fra paramilitære grupper, terrorgrupper og enkeltpersoner. Tapene av menneskeliv som følge av krigshandlinger, bruk av militærmakt, paramilitær virksomhet og terror har rammet sivilbefolkningen på begge sider.

Aktører

[rediger | rediger kilde]

De to partene som er involvert i direkte forhandlinger, er den israelske regjeringen, nå ledet av Benjamin Netanyahu, og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), som siden 2004 har blitt ledet av Mahmoud Abbas.

Siden 2003 har den palestinske siden blitt splittet av konflikt mellom de to store fraksjonene Fatah, det tradisjonelt dominerende partiet, og utfordreren Hamas. Etter Hamas' maktovertakelse på Gazastripen i juni 2007, har de palestinske områdene blitt delt. Denne delingen innebærer at Hamas styrer på Gazastripen, og den palestinske selvstyremyndigheten (PA) styrer i de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden. Delingen har ført til kollaps av den tverrpolitiske styringen av PA.

Tostatsløsning

[rediger | rediger kilde]
Se også: Tostatsløsningen

Mange forsøk har blitt gjort for å megle frem en tostatsløsning, noe som ville innebære opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat sidestilt med en jødisk stat, eller ved siden av staten Israel. Så sent som i 2016 viste spørreundersøkelser knapt flertall blant både israelere og palestinere for en tostatsløsning.[5] Det er store territorielle uenigheter om spørsmålet, og partene mistror i stor grad hverandres vilje til å overholde sine grunnleggende forpliktelser.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Den arabisk-israelske konflikten er bredt behandlet.[6] Av nyere litteratur på norsk er Jørgen Jensehaugens En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten fra 2024.[7]

Før 1948

[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av 1800-tallet til 1914 var det tiltakende jødisk migrasjon til Palestina, inspirert av Theodor Herzl og sionismen og flukt fra antisemittisk forfølgelse i Europa, kjent som første og andre aliyah. Innbyggertallet var i 1882 omkring 468 000, hvorav 408 000 muslimer, 44 000 kristne og 15 000 jøder, økt i 1914 til 602 000 muslimer, 81 000 kristne og 39 000 jøder, samt antakelig et like stort antall jødiske innvandrere som ikke var osmanske borgere.[8]

Et gjennombrudd for sionismen kom under første verdenskrig med Balfourerklæringen i 1917, hvor Storbritannia tilbød «i Palestina å opprette et nasjonalt hjem for jødene», forutsatt at «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Kort før hadde britene og franskmennene fordelt de osmanske landområdene mellom seg i den hemmelige Sykes-Picot-avtalen og tilskyndet et arabisk opprør med løfte om støtte til en panarabisk stat.

Ved etableringen av Palestinamandatet organiserte jødene seg gjennom Jewish Agency mens araberne fikk en britisk-utnevnt stor-mufti av Jerusalem, organiserte seg lokalt og gjennom palestinsk-arabiske kongresser. Konfliktene mellom den jødiske og arabiske befolkningen tiltok, blant annet med angrep på Tel Hai i 1920, opptøyer i Jerusalem i 1920 og Jaffa i 1921, Hebronmassakren i 1929. Britene forsøkte å begrense den jødiske migrasjonen, men pogromer og politisk uro presset på. Under Det arabiske opprøret 1936–1939, som endte med 5 000 drepte på arabisk side og 700 på jødisk og britisk,[9] la Peel-kommisjonen i 1937 fram det første forslaget til en tostatsløsning på konflikten. Andre verdenskrig og Holocaust resulterte i nye store flyktningebølger. I 1947 brøt det ut borgerkrig mellom jødiske og arabiske militsstyrker etter at det ble klart at mandatet var i ferd med å gå ut.

1948–1967

[rediger | rediger kilde]

Israel erklærte sin selvstendighet 14. mai 1948, samme dag som Palestinamandatet gikk ut, og nabolandene invaderte. Krigen endte med våpenhvile i 1949, men endelig fredsavtale ble aldri inngått. Under og etter krigen ble 750 000 palestinere fordrevet fra de områdene som skulle bli staten Israel, og 500 byer og landsbyer helt eller delvis avfolket. I årene som fulgte ble et tilsvarende antall jøder tvunget til å flykte fra land i Midt-Østen.[10] I 1949 ble Israel anerkjent av FN, knyttet til vilkår om å imøtekomme FNs generalforsamlings resolusjoner 181 og 194 om grenser og de palestinske flyktningenes tilbakevendelse.[11] De arabiske landene avviste å anerkjenne Israel.

De palestinske flyktningene ble bosatt i leire i det Jordansk-kontrollerte Vestbredden, Egypt-kontrollerte Gaza og omkringliggende land. I årene som fulgte var det stadige infiltrasjoner av palestinske fedayeen og bønder som stelte sine forlatte gårder. Israel svarte med represalier, blant dem Qibya-massakren.

Under Suezkrisen besatte Israel Gazastripen en kort tid. Etter krigen ble det dannet flere fedayeen-militser, blant dem Fatah (1959). Under Kairo-konferansen i 1964 tok de arabiske landene initiativ til opprettelsen av en felles palestinsk frigjøringsorganisasjon og trening av en frigjøringshær rekruttert blant de palestinske flyktningene. Infiltrasjonene tiltok i perioden kjent som Krigen om vannet 1964-67.

1967–1982

[rediger | rediger kilde]

I 1967 gikk Israel til forkjøpsangrep på sine naboland etter at Egypt hadde stengt Suez-kanalen og Tiranstredet og mobilisert langs grensen.[12] De erobret Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Sinai, og på ny ble mange palestinere fordrevet og bosteder utslettet. Okkupasjonen ble fordømt av FNs sikkerhesråd, fulgt av Utmattelseskrigen mellom Israel og Egypt til 1970, og i 1973 angrep Syria og Egypt Israel. I 1979 endre det med fredsavtale mellom Israel og Egypt som det første av de arabiske nabolandene, og i 1982 fullførte Israel sin uttrekking fra Sinai og avvikling av bosetninger der.

På 1960- og 70-tallet var det tiltakende infiltrasjoner og terrorangrep utført via Sør-Libanon, fulgt av eskalerende israelske represalier. Særlig brutale var PFLP-GCs massakre i Avivim (1970) og Kiryat Shmona (1974), og DFLPs massakre i Ma’alot (1974). Det kulminerte med Fatahs Kystveimassakre (1978), som ble utløsende for Israels Operasjon Litani med mål om å skyve PLO nord for Litanielva. Operasjonen resulterte i utplassering av en FN.-styrke og etableringen av en Falangist-ledet bufferstat i Sør-Libanon

Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt inneholdt et rammeverk for en fredelig løsning av Israel–Palestina-konflikten gjennom etablering av en autonom myndighet på Vestbredden og Gazastripen og implementering av FN sikkerhetsråds resolusjon 242, og tilbaketrekking av de israelske styrkene når valg var gjennomført. Golan, Syria og Libanon ble ikke nevnt, full uavhengighet var uaktuelt for Begin, og rammeverket strandet.[13] I 1980 annekterte Israel Øst-Jerusalem.[14]

1982–2000

[rediger | rediger kilde]

6. juni 1982 startet Israels andre invasjon av Libanon, med mål om å utvide buffersonen, fordrive PLO fra landet og få innsatt en maronittisk regjering. Etter to måneders beleiring av Beirut og 18 000 drepte ble det inngått våpenhvile, og PLOs hovedkvarter evakuerte til Tunisia. 15. september gikk israelske styrker inn i Vest-Beirut, og ble medansvarlige for Falangistenes massakre i de palestinske flyktningeleirene Shabra og Shatila. Forsvarsminister Sharon måtte trekke seg, i september 1983 trakk Israel seg sør for Awalielva, og i 1985 trakk de seg tilbake til en sikkerhetssone nærmere grensa.[15]

I 1987 startet Første intifada som et folkelig opprør på Gazastripen. Det fortsatte for full styrke til 1991, og ebbet først ut i 1993 med Oslo-prosessen etter 1 200 drepte palestinere og 160 drepte israelere. PLO forsøkte å ta mer kontroll over opprøret og erklærte staten Palestinas selvstendighet 15. november 1988, mens de nye stedlige gruppene Hamas og Islamsk Jihad gjorde seg bemerket.[16] Fredsavtalen lot PLO returnere og etablere Den palestinske selvstyremyndigheten med begrenset selvstyre over en liten del av det okkuperte området, De overtok siviladministrasjon og sikkerhet i de såkalte A-områdene og siviladministrasjon i B-områdene, mens Israel beholdt full kontroll over C-områdene og sikkerhet i B-områdene. Statsminister Rabin ble anklaget av den israelske høyresiden for å ofre de okkuperte områdene. Etter at han ble myrdet i november 1995, vant Likud valget med Netanyahu som ny statsminister og fredsprosessen ble fryst.[17]

2000–2007

[rediger | rediger kilde]

I år 2000 ble forhandlingene mellom PLO-leder Arafat og statsminister Barak gjenopptatt, men strandet. Stagnasjon i fredsprosessen og opposisjonsleder Sharons besøk på Tempelhøyden ledet til utbruddet av Andre intifada 28. september 2000. Verken Taba-forhandlingene eller Veikart for fred førte noen vei, og i 2003 startet Israel byggingen av barrieren på Vestbredden. I februar 2005 ble våpenhvile inngått, og veikartet gjenopptatt, men spredte angrep og gjengjeldelser fortsatte til 2007. Intifadaen etterlot seg 3 000 drepte palestinere og 1 000 drepte israelere.[18] I 2005 avviklet Israel bosetningene og trakk militæret ut fra Gazastripen.

I 2006 ble det for andre gang avholdt valg til Palestinas lovgivende forsamling, der Hamas' «Endring og reform»-blokk fikk flertall med 74 av 132 mandater mens Fatah fikk 45.[19] Den nye regjeringen ble fordømt internasjonalt.

2007–d.d.

[rediger | rediger kilde]

En palestinsk samlingsregjering dannet i mars 2007 brøt sammen i juni samme år, og styret av Vestbredden og Gaza ble splittet mellom Fatah og Hamas. Israel svarte på Hamas' overtakelse med blokade av Gazastripen. Etter gjentatte rakettangrep fra Hamas og israelske represalier, gjennomførte Israel vinteren 2008–9 fly- og bakkeangrep. Blokaden ble lettet i 2010, men senere igjen strammet til. I 2012 eskalerte rakettangrep og represalier til krig.[20] Gazakrigen i 2014 ble den mest omfattende israelske operasjonen på Gaza til da.[21] På Gaza var konfrontasjoner i forbindelse med grenseprotester 2018–19. Abraham-avtalene fra 2020 innledet en prosess med normalisering av Israels forhold til nabolandene. I 2021 var det flere runder med rakett- og flyangrep. 7. oktober 2023 brøt Gazakrigen ut, etter det mest omfattende terrorangrepet mot Israel i landets historie.

I 2007 var antallet israelske bosetninger, som er ulovlige etter Folkeretten, 276 000 på Vestbredden og 190 000 i Øst-Jerusalem,[22] i 2022 økt til henholdsvis 503 000[23] og 230 000[24]. Fordrivelsen av palestinere tiltok, både ved utlegging av militære sikkerhetssoner og angrep fra bosettere. Israelske styrker gjennomførte flere større aksjoner der hus og infrastruktur ble ødelagt som svar på palestinske angrep. I mai 2021 stormet israelske styrker Al-Aqsa-moskeen i forbindelse med opptøyer. Urolighetene ledet til at det første planlagte valget til Palestinas lovgivende forsamling siden 2006 ble avlyst. Lokalvalg ble gjennomført på Vestbredden, men avlyst på Gazastripen. Fra 2022 økte bosetter-volden, og i løpet av krigen i Gaza fra 2023 har Israelske styrker gjennomført flere større operasjoner og Jenin og andre byer på Vestbredden.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.worldometers.info: Israel population
  2. ^ State of Palestine population
  3. ^ FN: Palestine refugees
  4. ^ Kathinka Bratberg og Hannah Raake, Folk og forsvar, 2021: Israel-Palestina-konflikten; Israel-Palestina-konflikten regnes som en av de mest komplekse konfliktene i vår tid. Selv etter utallige planer for fred og enormt internasjonalt engasjement, er det lite håp om fred i nær fremtid.
  5. ^ «Joint Polls | PCPSR». www.pcpsr.org. Besøkt 7. oktober 2025. 
  6. ^ Caplan, Neil (11. september 2019). The Israel-Palestine Conflict: Contested Histories (på engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 978-1-119-52401-4. 
  7. ^ «En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten». Cappelen Damm. Besøkt 7. oktober 2025. 
  8. ^ McCarthy, Justin (1990). The Population of Palestine: Population History and Statistics of the Late Ottoman Period and the Mandate (på engelsk). Columbia University Press. s. 10–19. ISBN 978-0-231-07110-9. 
  9. ^ Matthew Huges (2009). «The Banality of Brutality: British Armed Forces and the Repression of the Arab Revolt in Palestine, 1936–39» (PDF). v-scheiner.brunel.ac.uk. Besøkt 26. september 2025. 
  10. ^ Beker, Avi (2005). «The Forgotten Narrative: Jewish Refugees from Arab Countries». Jewish Political Studies Review. 3/4. 17: 3–19. ISSN 0792-335X. Besøkt 26. september 2025. 
  11. ^ Slater, Jerome (2020). Mythologies Without End: The US, Israel, and the Arab-Israeli Conflict, 1917–2020 (på engelsk). Oxford University Press. s. 81. ISBN 978-0-19-045908-6. 
  12. ^ Quigley, John (2013). The Six-Day War and Israeli Self-Defense: Questioning the Legal Basis for Preventive War (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-03206-4. 
  13. ^ «Camp David Accords». www.mfa.gov.il. Besøkt 26. september 2025. 
  14. ^ Røsnes, August E. (10. september 2025). «Jerusalem». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. september 2025. 
  15. ^ Dølerud, Magnus (19. september 2024). «Borgerkrigen i Libanon 1975–1990». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 26. september 2025. 
  16. ^ Jensehaugen, Jørgen (5. februar 2025). «intifada». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 26. september 2025. 
  17. ^ Aronoff, Yael (29. mai 2014). The Political Psychology of Israeli Prime Ministers: When Hard-Liners Opt for Peace (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-03838-7. 
  18. ^ «Database on fatalities and house demolitions». statistics.btselem.org (på engelsk). Besøkt 26. september 2025. 
  19. ^ «Palestinian Legislative Council (PLC)». ECFR (på engelsk). 20. mars 2018. Besøkt 26. september 2025. 
  20. ^ Leraand, Dag (27. juni 2025). «Gaza-krigen 2012». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. september 2025. 
  21. ^ Leraand, Dag (27. juni 2025). «Gaza-krigen 2014». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. september 2025. 
  22. ^ «Comprehensive Settlement Population 1972–2008 — FMEP». www.fmep.org (på engelsk). Besøkt 29. september 2025. 
  23. ^ «Jewish settler population in West Bank passes half a million». The Washington Post (på engelsk). 2. februar 2023. ISSN 0190-8286. Besøkt 29. september 2025. 
  24. ^ «What are Israeli settlements and outposts?». France 24 (på engelsk). 15. februar 2023. Besøkt 29. september 2025. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Israel–Palestina-konflikten&oldid=25403751»