Hopp til innhold

Bygdeborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dette er rester etter en bygdeborg ved Maridalsvannet i Oslo, men det er uklart om det er fra Nes bygdeborg (nord for Nesbukta) eller Sander bygdeborg øst for vannet.
Foto: Lars Gustavsen
Maiden Castle i England er en av de største bygdeborgene i Europa.[1] Foto fra 1935.

Bygdeborger er steinsatte forsvarsverk fra forhistorisk tid, som oftest anlagt på strategiske steder som var lette å forsvare og vanskelige å angripe. Bygdeborger kan i dag gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knauser og åser, ofte anlagt på høyder som også var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Borgene var gjerne sikret med tørrsteinsmurer eller voller av jord og stein på steder de kunne angripes. Mange hadde også to eller flere rader av murer og voller.[2]

Ifølge den nasjonale kulturminnedatabasen «Kulturminnesøk» var det primo 2016 i Norge 461 lokaliteter hvor et kulturminne beskrives som bygdeborg.[3] Et tilsvarende søk medio mars 2022 ga 469 lokaliteter, hvorav 444 hadde status som et automatisk fredet kulturminne. De resterende hadde uavklart vernestatus.

Kapellan Hans Jørgen Helsing var i 1743 den første som beskrev en bygdeborg i Norge. Han tolket borgen som et offersted til fremmede guder i fordums tid. Om Halsstein bygdeborg i Levanger ga han følgende beskrivelse:[2]

«Jeg holder det for, at i Hedningenes tider har været et hos dem hellig sted, at de der har foretatt Ofringer, hvor det er sumpig og vått, den dam, hvori de har vasket ofringenes Indvolder. Jeg har ei lest noget om dette, men slutter kun så, siden stedet er for lidet, at der skulle været nogen Kongelig slott. Ser ei heller nogen ret årsak, at det skulle været en Fæstning.»

– Hans Jørgen Helsinge, 1743[2]

Betegnelsen bygdeborg oppstod på 1800-tallet, ut fra tanken om at de var forsvarsverk hvor bygdefolk kunne søke tilflukt om samfunnet deres ble angrepet.[3] Utover på 1900-tallet begynner imidlertid forskere å stille spørsmål ved de rådende tolkninger, og opphav, datering, funksjonalitet og samfunnskontekst diskuteres fortsatt.[3] Forsvarsverkteorien er imidlertid fortsatt en rådende.[2] En tolking er også at de kan ha vært utkikksposter der varder ble brent. Andre mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed. Det kan også tenkes at bygdeborgene har hatt to eller flere funksjoner, i enkelte hierarkisk styrte områder har vært anlagt etter en overordnet plan som har hatt som mål å kontrollere utmarksområdene og de viktigste ferdselsveiene innen et territorium.[4] I Norsk arkeologisk leksikon beskrives kulturminnekategorien bygdeborg som følger:[3]

«Befestning anlagt på et sted som er enkelt å forsvare ved at det er høytliggende og ofte vanskelig å bestige. Festningsverkene, som gjerne løper langs de delene av omkretsen som en angriper ellers kunne forsere, består av voller av stein og jord, eller av rene steinmurer. Vollene og murene kan være flere meter høye, men ofte er de så beskjedne at de i seg selv neppe kan ha hatt noen fortifikatorisk betydning. I de fleste tilfeller må de ha tjent som underlag for trepalisader.»

– Norsk arkeologisk leksikon, 2005[5]

Tilsvarende forsvarsverk er kjent fra hele Europa, og i Norge finnes det bygdeborger fra Sør-Norge og så langt nordover som til Harstad i Troms. De fleste bygdeborgene i Norge dateres til perioden yngre romertid–folkevandringstiden (perioden år 200–600 e.Kr.), selv om enkelte anlegg sikkert kan være av både eldre og yngre dato.[6] Noen gjennomgående datering av norske bygdeborger finnes imidlertid ikke,[3] men bruken av bygdeborgene ser ut til å ha opphørt i overgangen mellom folkevandrings- og merovingertiden.[3]

Bygdeborgene i Skandinavia

[rediger | rediger kilde]
Fornborgen på Skansberget ligger på Adelsö i Ekerö kommune i Sverige og er cirka 110 × 80 m.
Foto: Arild Vågen
Ismantorps fornborg på Öland
Flygfoto over Ismantorps fornborg fra 1997.

I Norge er konsentrasjonen av bygdeborger størst sør på Østlandet, Sørlandet og det sørlige Vestlandet, samt i Trøndelag. De norsk bygdeborgene har ofte navn som inneholder termen borg (71), slott (24), tyv eller røver (22), skanse/festning (12) eller varde (7).[3] I så måte er Borgåsen eller Borgaråsen blitt navngitt i hele 30 tilfeller. Andre eksempler er Tjuvenborgen og Tjuenbor’n på Ringerike og Tyvenborgåsen i Lardal. Likeledes Slottsborgheia i Mandal og Slotteberget på Ringerike. Et annet eksempel er middelalderborgen Tunsberghus på det man kaller Slottsfjellet i Tønsberg, et berg som opprinnelig bare ble kalt «Berget», og i tillegg til å være et militært anlegg også i sin tid var tilholdssted for norske konger.[3]

Til sammenligning har man i Sverige ifølge Fornminnesregistret registrert cirka 1 200 såkalte «fornborger», mens man i Danmark opererer med cirka 1 000 såkalte «voldsteder». Det er imidlertid usikkert om danskenes «voldsteder» direkte kan sammenlignes med våre bygdeborger, i det beskrivelsene ser ut til å være av mye bredere karakter. Danmark har ikke en topografi som uten videre passer inn med Norsk arkeologisk leksikons definisjon av bygdeborger.[5] Kanskje ble de danske festningsverkene bygget i tre og tømmer framfor stein slik som i resten av Norden og har derfor gått tapt. Det samme er sannsynligvis tilfellet for Sør-Sverige, for eksempel har Skåne bare tre registrerte bygdeborger i det svenske Fornminnesregistret. I Finland er det beregnet mellom 70 og 90 bygdeborger, som alle minner om de som ble konstruert i Sverige, men en del har også østbaltiske trekk.

Utforming

[rediger | rediger kilde]

Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side lar seg enkelt beskytte, i utmark og gjerne perifert i forhold til lokalsamfunnet de tjente. Borgene er ofte plassert på naturlige topper i naturen, som koller, knauser og berg som har bratte skrenter på én eller flere sider og/eller annen natur som naturlig beskytter plasseringen. Ofte er bygdeborgene bare tilgjengelige fra en side. På steder hvor det var lett å komme opp ble det bygget murer og voller, ofte i to rekker. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tømmer.

Enkelte bygdeborger ligger nær viktige ferdselsårer og i relativt kort avstand i forhold til lokalsamfunnet de tjente, mens andre kan ligge på holmer og øyer eller på andre perifere steder der det kan være vanskelig å se at de hadde noen misjon i dag. At borgene ofte har perifer beliggenhet i utmark har gjort at noen tror konflikter om bruk av utmarksressursene kan være noe av grunnlaget for byggingen av borgene.[4] Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. I sin enkleste form har de en enkelt mur eller voll, mens andre har mer kompliserte løsninger med flere murer i ulike systemer. De største borgene kan ha en murlengde på flere hundre meter, mens andre kan være mer beskjedne med et lite borgplatå og murlengde på kun noen få meter. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt og plant, og ofte finnes det også spor av hustufter innenfor borgområdet.

Det er muligens to hovedtyper bygdeborger:[7]

  1. Anlegg som omslutter et stort areal, og som kan nås forholdsvis raskt. Disse ble etablert i førromersk jernalder.
  2. Anlegg med mindre areal, og som er lokalisert i mer utpreget (nåværende) utmark, etablert i yngre romertid og folkevandringstiden.

Mennesker som bodde i rike jordbruksområder med god tilgang til utmarksressurser, måtte være forberedt på å forsvare seg. En mengde bygdeborger på sentrale steder over hele landet vitner om urolige tider. I Østfold var 35–40 slike borger konsentrert rundt utløpet av Glomma og ellers langs elva. På østsiden av Mjøsa lå ti borger på rekke langs innsjøen, alle vendt mot vannet.

Keltiske bygdeborger

[rediger | rediger kilde]

På engelsk er betegnelsen «hillfort», men i denne konteksten benyttes den norske betegnelsen gjennomgående. Utenfor Skandinavia er bygdeborger typiske for sen europeisk bronsealder og jernalder. Noen ble brukt i etter romersk tid. Festningsverket følger vanligvis konturene av en ås og består av en eller flere linjer med jordvoller eller steinvoller, med palisader eller forsvarsmurer og utvendige grøfter. Hvis fiender nærmet seg, ville innbyggerne oppdage dem på avstand.

Keltiske bygdeborger utviklet seg i sen bronsealder og tidlig jernalder, omtrent begynnelsen av det første årtusen f.Kr., og ble brukt i mange keltiskspråklige områder i Sentral- og Vest-Europa fram til den romerske erobringen. De er vanligst i senere perioder:

Hallstatt-kulturen og La-Tène-kulturen oppsto i det som nå er Sør-Tyskland, Sveits, Østerrike, Slovakia og Tsjekkia. Den dominerende formen for bygging av voller var vertikale tømmerpæler eller -stolpersatt inn i den fremre steinkledningen. Vollen er konstruert av et tregitter fylt med jord og/eller grus. På tysk ble disse kalt for pfostenschlitzmauer, på engelsk tidvis omtalt som timber-framed wall.[10][11]

I løpet av Hallstatt C-perioden ble bygdeborger den dominerende bosetning- og befestningstypen vest i Ungarn.[12] Julius Cæsar beskrev de store bygdeborgene fra sen jernalder han møtte under sine felttog i Gallia som oppida.[13] På dette tidspunktet hadde de større blitt mer som byer enn festninger, og mange ble senere assimilert som romerske byer.

Bygdeborger i Europa

[rediger | rediger kilde]

De britiske øyer

[rediger | rediger kilde]
Flyfoto av Danebury, Hampshire, England. Rundt 19 km nordvest for Winchester.
Vollene med omfattende jordarbeider, bygd som en gigantisk kake, til British Camp fra 2. århundre f.Kr. i Herefordshire.

På de britiske øyer er de fleste bygdeborger bygget under britisk jernalder, men de eldste kom allerede under neolittisk tid (bondesteinalderen), med noen få som også dateres til senere i bronsealder. Noen av disse ble tilsynelatende forlatt i de sørlige områdene som var romersk okkupasjon. På samme tid var de områder i nord som forble fri for romersk okkupasjon hadde en økning i bygging av brygdeborger.

Det finnes rundt 3300 strukturer som kan klassifiseres som bygdeborger eller lignende «befestede innhegninger» i Storbritannia,[14] hvor bortimot 600 er i Wales.[15] De fleste av disse er gruppert i visse regioner: Sør- og sørvest-England, vestkysten av Wales og Skottland, de walisiske grenseområdene mot England og de skotske grenseområdene.[16][17] Britiske bygdeborger varierte i størrelse, med flertallet som dekket et område på mindre enn 1 hektar (2,5 mål), men de fleste andre varierte fra dette opptil rundt 12 hektar (30 mål) i størrelse. I noen sjeldne tilfeller var de større, med noen få eksempler på over 80 hektar (200 mål) i størrelse.[18] Danebury i Hampshire er den mest grundig undersøkte bygdeborgen fra jernalderen i Storbritannia, samt den mest omfattende publiserte.[19]

Årsakene til behovet og antallet bygdeborger kan være mangfoldige. Arkeologen Barry Cunliffe har pekt på at befolkningsøkningen også spilte en rolle, og har uttalt at bygdeborgene «ga muligheter for samfunnet til forsvar i de tider da stresset [fra en økende befolkning] brøt ut i åpen krig.»[20] En annen faktor kan være at den økende bruken av jern førte til sosiale endringer i Storbritannia. Forekomster av jernmalm var ikke lokalisert i de samme stedene som tinn- og kobbermalmen som var nødvendig for å lage bronse, og som et resultat endret handelsmønstrene seg, og de gamle elitene mistet sin økonomiske og sosiale status. Makten gikk derfor over på en ny gruppe mennesker.[21]

Irland

[rediger | rediger kilde]
Ringfortet ved Rathrar i grevskapet Roscommon. Ringborger var markert av en sirkulær voll med grøfter, ofte med en pælemur av tømmer.

Det finnes mange bygdeborger fra bronsealderen og jernalderen i Irland,[22] med mer enn 500 identifisert i Irland og Nord-Irland.[23] De er store, sirkulære strukturer på mellom 1 og 40 mål (vanligvis 5–10 mål) i størrelse, omgitt av en steinmur eller en jordvoll eller begge deler. Disse ville ha vært viktige stammesentre der høvdingen eller kongen i området bodde med sin storfamilie og forsørget seg selv ved å drive jordbruk og leie ut kveg til sine underordnede.

Den iberiske halvøy

[rediger | rediger kilde]
Castro, bygdeborg, i Galicia.

I Galicia, Asturias, Cantabria, Baskerland, provinsen Ávila og nordlige Portugal er en castro en befestet landsby fra før romersk jernalder, vanligvis plassert på en høyde eller et naturlig lett forsvarbart sted, tilsvarende en bygdeborg.[24] De større befestede borgene kalles også for citanias, cividades eller cidás (sammenlign med engelske cities, «byer»). De lå på høyder og åstopper, noe som gjorde det mulig å ha taktisk kontroll over det omkringliggende landskapet og ga naturlig forsvar. De hadde vanligvis tilgang til en vannkilde eller liten bekk for å forsyne dem med vann; noen hadde til og med store reservoarer å bruke under beleiringer.

Vanligvis hadde en castro én til fem stein- og jordmurer, som komplementerte åsens naturlige forsvar. Bygningene inni, de fleste sirkulære, noen rektangulære, var omtrent 3,5–15 m lange; de ​​var bygd av stein med stråtak som hvilte på en tresøyle i midten av bygningen. I den største oppidaen var det vanlige gater, noe som tyder på en form for sentral organisering. Castro-bygningene varierer i areal fra mindre enn én hektar til rundt 50 hektar, og de fleste ble forlatt etter den romerske erobringen av territoriet.

Mange castros ble allerede etablert i løpet av den atlantiske bronsealderen, før Hallstatt-kulturen.

Øst-Europa

[rediger | rediger kilde]
Visualisering av Poznań gród, Polen på slutten av 900-tallet.

I Russland, Belarus, Polen og Ukraina kalles ble bygdeborger fra jernalderen og tidlig middelalder omtalt som gord eller hord. De var residensen til lokale herskere og ga tilflukt og forsvar i krigstider. De var befestet bosetning, vanligvis bygget på strategiske steder som åstopper, elvebredder, innsjøer eller halvøyer mellom 600- og 1100-tallet i Sentral- og Øst-Europa. En typisk gord besto av en gruppe trehus omgitt av en mur laget av jord og tre, og en palisade som gikk langs toppen av bolverket.[25]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Solberg, B. (2000): Jernalderen i Norge: ca. 500 f. Kr.-1030 e. Kr., Cappelen akademisk forlag. ISBN 9788202198718
  • Ystgaard, Ingrid (2004): «Bygdeborger som kilde til studiet av samfunns- og maktforhold i eldre jernalder», Primitive Tider
  • Hyttebakk, Vegar Marius Thorsen (2017): «En militærstrategisk landskapsanalyse av borger i Steinkjer», masteroppgave i arkeologi ved NTNU.
  • Bernt, Trygve (2012): «Bygdeborgene: Tid for revurdering? En analyse basert på fire bygdeborger i Øvre Eiker, Buskerud», masteroppgave i arkeologi ved Universitetet i Oslo, .
  • Amundsen, Bård: «Hvorfor lagde noen 450 bygdeborger i Norge?», forskning.no

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Maiden Castle», English Heritage
  2. ^ a b c d Ingeborg Marie Hornkjøl, Luka Jandric, Kristine Friis Jørgensen, Inger Dina Wergeland Venås og Sigrún Vidarsdottir, , «Jernalderens borger». Norgeshistorie.no, 30. juni 2020. Hentet 14. mar. 2022 fra https://www.norgeshistorie.no/studere-fortid/arkeologi/K0711-jernalderens-borger.html.
  3. ^ a b c d e f g h Thuestad, Alma & Brendalsmo, Jan & Sollund, May-Liss & Guttormsen, Torgrim. (2016). «Bygdeborger» - en kulturminnekategori til begeistring og besvær. Heimen. 2. 295-309. https://doi.org/10.18261/issn.1894-3195-2016-03-04-05.
  4. ^ a b Åke Mitlid (2003) Bygdeborgene som forsvarsobjekter. Primitive tider, 2003, 6. årgang, side 7–19.
  5. ^ a b Einar Østmo, Lotte Hedeager, red. (2005). Norsk arkeologisk leksikon. Pax. s. 538. ISBN 9788253026114. 
  6. ^ Bård Amundsen (2022) Hvorfor lagde noen 450 bygdeborger i Norge? forskning.no, 11. mars 2022. Besøkt 2022-03-13
  7. ^ Ingrid Ystgaard (2003) Bygdeborger, samfunns- og maktforhold. Primitive tider, 2003, 6. årgang, side 21–29.
  8. ^ Brandherm, Dirk (2014): Almost lost between the lines: The concept of the Atlantic Bronze Age (PDF). Queen's University Belfast Research Portal.
  9. ^ Ayán Vila, Xurxo (2008): «A Round Iron Age: The Circular House in the Hillforts of the Northwestern Iberian Peninsula» (PDF), E-Keltoi: Journal of Interdisciplinary Celtic Studies, 6, UW-Milwaukee Center for Celtic Studies; s. 913, ISSN 1540-4889, arkivert fra originalen (PDF) den 24. juni 2011
  10. ^ Ralston, Ian (2006): Celtic Fortifications. Tempus, Stroud, ISBN 0-7524-2500-5.
  11. ^ Ballmer, Ariane (2018): The Introduction of the 'Pfostenschlitz' Concept in the Fortification Architecture of the North-West Alpine Hallstatt Circle, Ballmer, A.; Fernández-Götz, M.; Mielke, D.P., red.: Understanding Ancient Fortifications. Between Regionality and Connectivity. Oxford: Oxbow Books.
  12. ^ Collis, John ([1984] 2003): The European Iron Age (digital utg.), Taylor & Francis e-Library, ISBN 0-203-44211-3; s. 79
  13. ^ «oppidum», Wiktionary
  14. ^ Hogg, A.H.A. (1979): British Hill-forts: An Index. Oxford: BAR Brit. Ser. 62.
  15. ^ The Iron Age, Herefordshire.gov.uk. Arkivert fra originalen den 7. februar 2009
  16. ^ Alcock, Leslie (2003): Kings & Warriors, Craftsmen & Priests: In Northern Britain AD 550-850. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. ISBN 978-0-903903-24-0; s. 179
  17. ^ Forde-Johnston, J. (1976): Hillforts of the Iron Age in England and Wales: A Survey of the Surface Evidence. Liverpool: Liverpool University Press. ISBN 9780853233817; s. 01.
  18. ^ Forde-Johnston, J. (1976): Hillforts of the Iron Age in England and Wales: A Survey of the Surface Evidence. Liverpool: Liverpool University Press. ISBN 9780853233817; s. 04.
  19. ^ Cunliffe, Barry (2000): The Danebury Environs Programme: The Prehistory of a Wessex Landscape, Oxford: English Heritage and Oxford University Committee for Archaeology, ISBN 0-947816-48-8
  20. ^ Time Team: Swords, skulls and strongholds, Channel 4, 19. mai 2008
  21. ^ Sharples, Niall M. (1991): English Heritage Book of Maiden Castle, London: B. T. Batsford, ISBN 0-7134-6083-0; s. 71–72
  22. ^ O'Driscoll, J.; Hawkes, A.; O'Brien, W. (2019): The Irish hillfort, Lock, G. and Ralston, I., red.: Hillforts: Britain, Ireland and the Nearer Continent - Papers from the Atlas of Hillforts of Britain and Ireland Conference, June 2017. Oxford: Archaeopress, s. 77-96. doi: 10.2307/j.ctvnb7r0b.
  23. ^ «Atlas of Hillforts of Britain and Ireland»
  24. ^ Castrenor, Castrenor
  25. ^ «Rekonstrukcje», Archeologia.w.toruniu.pl. Bilder av en typisk slavisk bosetning med forstad, jord- og tremur og vollgrav; av Tomek Birezowski (polsk tekst)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bygdeborg&oldid=25412324»